Holship-striden, som Høyesterett i plenum avgjorde med 10 mot 7 stemmer i 2017, har utgangspunkt i en strid om hvem som skal losse og laste skipene på havnen i Drammen. Etter en gammel tariffavtale hadde medlemmer i Norsk Transportarbeiderforbund fortrinnsrett til arbeidet, men det danske rederiet Holship ville heller bruke sine egne ansatte.
Norsk Transportarbeiderforbund hadde varslet boikott eller blokade av selskapet, for å tvinge Holship til å inngå tariffavtale med deres medlemmer. Høyesteretts flertall kom til at en slik boikott ville være ulovlig. Dette fordi den etter flertallets syn hadde et rettsstridig formål, ved at den la en uakseptabel restriksjon på etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.
I dommen la førstvoterende blant annet vekt på at dersom Holship selv fikk utføre havnearbeidet, så ville det skape arbeidsplasser i Holship. Flertallet skrev: «Det er vanskelig å se at disse arbeidsplassene i et menneskerettsperspektiv skal veie mindre enn arbeidsplassene ved Administrasjonskontoret».
«Administrasjonskontoret» er ordningen som er laget for å organisere arbeidet i havnen, og som Holship ikke ønsket å slutte seg til.
LO klaget saken inn for EMD, og argumenterte med at saken innebar en krenkelse av organisasjonsfriheten etter EMK artikkel 11. I 2019 varslet menneskerettsdomstolen at saken ville bli tatt til behandling, og torsdag ble avgjørelsen kunngjort.
Les: EMD slipper inn Holship-dommen
Her skriver EMD at staten på dette området
«in view of the sensitive character of the social and political issues involved in achieving a proper balance between the respective interests of labour and management, and given the high degree of divergence between the domestic systems in this field»
skal ha en vid skjønnsmargin når den balanserer de kolliderende hensynene. Retten mener plenumsdommens balansering av hensyn ligger innenfor denne skjønnsmarginen, slik at EMK ikker er krenket.
EMD finner likevel grunn til å kommentere hvordan Høyesterett har veid Holships rettigheter etter EØS-avtalen opp mot de ansattes rettigheter etter EMK. Høyesterett skrev blant annet:
«Ved vurderingen av om en boikottaksjon tilfredsstiller de krav som må stilles til proporsjonalitet etter de internasjonale instrumenter jeg har nevnt, må boikottaksjonen blant annet avstemmes mot de rettigheter som følger av EØS-avtalen. Etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31 utgjør en av hjørnestenene i EØS-samarbeidet, og ved proporsjonalitetsvurderingen må man søke å finne frem til et rimelig balansepunkt mellom disse rettighetene.»
EMD skriver at det undertiden vil kunne være nødvendig å krenke EØS-rettigheter for å sikre beskyttelse etter EMK, og at disse to hensynene derfor ikke i utgangspunktet skal veies mot hverandre:
«From the perspective of Article 11 of the Convention, EEA freedom of establishment is not a counterbalancing fundamental right to freedom of association but rather one element, albeit an important one, to be taken into consideration in the assessment of proportionality under Article 11, paragraph 2. The risk just referred to is one which, while ensuring full compliance with their obligations under EEA or EU law, domestic courts must seek to avoid.»
Klagerne i saken mener EMDs kommentarer i denne sammenhengen er en viktig sier, selv om resultatet ble frifinnelse.
– For LO og europeisk fagbevegelse var det viktigste med denne saken at EMD slår fast at det eksisterer et hierarki, hvor organisasjonsretten står over økonomiske rettigheter som de fire friheter i EØS-avtalen. Dette har lenge vært et stridsspørsmål innenfor EU-retten, etter EU-domstolens dommer i Viking- og Laval-sakene, som EMD nå for første gang har gitt en avklaring på. Det er dermed slått fast at Norge ikke kan bruke EØS-retten som argument for ikke å oppfylle forpliktelsene i EMK. EØS-retten er ikke et system som beskytter grunnleggende rettigheter på linje med EU-retten. Dette får den betydningen at norske domstoler må tolke Grunnloven selvstendig og ikke tilpasse den EU-domstolens og EFTA-domstolens tolkning av EU-rettens grunnleggende rettigheter, sier LO-advokat Lornts Nagelhus, som prosederte saken både i plenum i Høyesterett og i Strasbourg.
