Norges Høyesterett, 7. februar 1911: Tilhørerbenken var full av skuelystne. Hovedattraksjonen stod ved skranken i svart drakt med hvit snipp, og med håret oppsatt i en karakteristisk knute, noe avisene skulle mene var et forsøk på å ligne en mann.
Det var fremdeles skumring da en dør åpnet seg og syv menn steg inn. Dommerne Skattebøl, Mejdell, Gjelsvik, Thoresen, Blom og Vogt, og justitiarius Thinn, satte seg. Noen av dem ikledd uniform, andre mer nedtonede hverdagsdrakter. Den ankende parts prosessfullmektig, advokat Hilditch, forskriftsmessig antrukket i kjole og hvitt, fikk ordet først.
Da lunsjen var over badet salen i glitrende solskinn og tilhørerbenkens forventninger, og scenografien var en historisk hendelse verdig. Kanskje opplevde hun situasjonen som naturlig, tilforlatelig, som en vanlig dag på jobben, kanskje ikke. Hun trakk pusten, løftet blikket og sa: Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.
Elise Sem var 40 år da hun som første kvinnelige advokat i 1911 prosederte en sak i Høyesterett. Men hvordan endte hun opp der?
Skydde oppmerksomhet
På denne tiden var rundt 33 prosent av norske kvinner yrkesaktive, de fleste innenfor husarbeid. Vi hadde ikke fått vår første kvinnelige folkevalgte, og Lilly Bølviken, som skulle bli den første kvinnelige høyesterettsdommeren, var kanskje påtenkt, men ikke født. En forutsetning for Sems bragder var at hun vokste opp i en av de mest omveltende historiske epokene Norge og Europa har sett, hvor endring og optimistisk tro på fremgang preget alt fra politikk og lovgivning til familielivet, kunst og kultur. Mulighetenes dør stod på gløtt for kvinnene, men den var likevel langt fra vidåpen.
Jeg vet ikke om Sem hadde likt at jeg skriver denne artikkelen. Hun har selv uttalt at det ikke er særlig å fortelle om henne, hun skydde oppmerksomhet og var lite opptatt av egne prestasjoner. Derfor vet vi også lite om hvem hun var. Flere oppfordret henne til å være en aktiv kvinnesaksforkjemper, og selv om hun tilbragte tid med både Gina Krog og Betzy Kjelsberg, valgte hun å stå på offentlighetens sidelinje frem til sin død. For Sem var det beste bidraget til saken å være banebrytende, ikke å snakke om å være det.
Sem var utypisk for sin tid. For den gjengse 1800-tallskvinne var drømmen å finne en mann å gifte seg med, og for de som gjorde det ble hjemmet den primære arbeidsplassen. Sem giftet seg aldri, og fikk heller ikke barn. Jeg vet ikke om det å bli gift og husmor talte henne imot, eller om livet rett og slett bare ikke ble slik for henne, men mye tyder på at hun fra ung alder bevisst valgte å tråkke en sti utenfor allfarvei.
Lex Elisiana
Hun vokste opp i Mandal, hvor de fleste arbeidende kvinner var tjenestepiker. Sem, derimot, jobbet åtte år ved farens sorenskriverkontor som ungdom og ung voksen. Kvinner ble ansett som skjøre og spede, og deres aktiviteter skulle helst begrenses til spasering og besøk. Sem drev med gymnastikk og kunne både svømme, ro og seile. Ved århundreskiftet hadde få kvinner tatt utdanning, og adgangen til å ta artium i Mandal hadde stoppet opp på 1880-tallet, men det var likevel en selvfølge for Sem å studere.
Som 23-åring flyttet hun til Kristiania, tok artium og latineksamen, og begynte på jusstudiet i 1896, to år etter at universitetet hadde åpnet for at kvinner kunne ta embetseksamen. Som student var Sem med på å starte det som senere skulle bli Kvindelige Studenters Gymnastikforening, blant annet med formål å bedre kvinners helse og øke deres sjanser til å lykkes med studiene.
Da Sem i 1901 fullførte jusstudiene tillot norsk lov kun «gode, oppriktige og uberyktede menn» å opptre som advokater. Hun oppfylte klart nok ikke kriteriene, og det var ikke annet for henne å gjøre enn å få loven endret. Sammen med fire andre kvinnelige jurister skrev hun et brev til Justisdepartementet og krevde at kvinner måtte kunne få advokatautorisasjon.
Tre år senere trådte Lex Elisiana i kraft. Samme dag åpnet Sem sitt sakførerkontor i Karl Johans gate, og ble med det ikke bare Norges, men også Europas, første kvinnelige advokat. Hun ble den første kvinnen til å opptre som forsvarer i en straffesak, og den første til å bli oppnevnt som fast forsvarer for kvinnelige tiltalte.
Fus i alt
I tillegg til advokatvirksomheten var Sem sekretær i den norske nasjonalkomiteen for bekjempelse av hvit slavehandel. På grunn av overbefolkning i Kristiania og et tøft arbeidsmarked har flere hevdet at et stort antall norske kvinner (og jenter) ble utsatt for trafficking når de reiste utenlands for å skaffe seg jobb. Omfanget av slavehandelen er både usikkert og omdiskutert, men kildene viser at Sem nedla et stort arbeid med å undersøke arbeidsforholdene for kvinner som ønsket å reise ut, og mye tyder på at hun reddet mang en ung kvinne fra en dystopisk skjebne.
Sem utførte stort sett sitt arbeid i stillhet. Noen saker ble referert i avisene, og slavehandelarbeidet er også behørig omtalt. Utover dette er det klare inntrykket at Sem jobbet jevnt, trutt og samvittighetsfullt uten å fremheve sitt eget arbeid.
Som følge av industrialiseringen ble Norge de siste tiårene frem til første verdenskrig et mer moderne samfunn, og parallelt med etableringen av de første kvinnesaksorganisasjonene tok kvinner stadig større plass i samfunns- og yrkeslivet. Men selv om en skjør likestillingsgrunnmur hadde blitt støpt på slutten av 1800-tallet, lå ikke forholdene særlig godt til rette for at Sem skulle bli jurist og senere advokat. Med sine personlige egenskaper bygget hun stein på stein, og det var dette som førte henne, og oss, fremover.
Opp gjennom årene har mange kvinner bidratt til likestilling på jussens område. Men det var neppe tilfeldig at Elise Sem ble fus i alt.
