Domstoladministrasjonen publiserte denne uken årsstatistikken for 2020. Den viser at norske domstoler får stadig færre saker å håndtere, og i særdeleshet lagmannsrettene. Fra 2019 til 2020 falt antall innkomne saker til de seks lagmannsrettene med 5,8 prosent. Nedgangen er relativt likt fordelt på straff og sivilt, med litt overvekt på sivilt.
I tingrettene er tendensen den samme, med den forskjell at hele nedgangen er på sivile saker. Antall straffesaker har en svak økning.
Tendensen med færre sivile saker har nå vært stabil i fem år. Resultat er at det i fjor kom inn 20,6 prosent færre tvistesaker til tingrettene enn i 2016. I absolutte tall er dette en nedgang fra 16.348 til 12.976, en reduksjon på 3372 saker.
For lagmannsrettene er nedgangen i innkomne saker på 17,1 prosent, fra 2128 til 1764.
Voldsom kostnadsvekst
Styreleder i Domstoladministrasjonen, tidligere høyesterettsdommer Bård Tønder, tror prislappen har betydning for utviklingen. Flere undersøkelser fra de senere årene har dokumentert en voldsom økning i sakskostnadene.
Les: Sakskostnadene i tingrettene nær doblet på 10 år
– Det kan sikkert være ulike meninger om årsaken, men det er dyrt å gå til retten. Nå har ikke vi i Domstoladministrasjonen gjort noen eksplisitt undersøkelse av hva årsaken kan være, så dette blir synsing. Men jeg vil tro at de økende kostnadene ved å gå til retten gjør seg stadig sterkere gjeldende. Og det er nok ikke rettsgebyrene som gjør utslaget, sier Tønder.
– Er det skjedd noen strukturelle ting de senere årene som kan forklare nedgangen?
– Nei, det kan jeg ikke se at det er. Men det kan jo være flere samvirkende faktorer. Du har jo også forholdet at ordningen med fri rettshjelp har sakket drastisk akterut. Det er på høy tid at det gjøres noe med dette. Politikerne må få rettet opp den betydelige skjevheten som er oppstått. Men selv med et løft her, så vil det for svært mange være risiko for store kostnader knyttet til et sivilt søksmål.
– Hva med voldgift?
– Det kan også være en faktor, men jeg tror ikke det kan forklare nedgangen.
Årstallene fra DA viser forøvrig at korona-situasjonen i 2020 ikke har gitt vesentlige utslag i domstolenes produksjon. Både restanser og saksbehandlingstid ligger omtrent på normalen fra de senere år.
– Årsaken til dette er at domstolene var teknisk langt fremme da dette skjedd i vår. De har utviklet det digitale konseptet siden 2018, så da mars 2020 kom kunne man rulle ut verktøy som domstolene lærte seg å bruke i rekordfart. Det har vist seg å være redningen. Dette var godt jobbet både av domstolene, domstoladministrasjonen og av departementet, som sørget for at det er ble bevilget midler. Jeg mener vi kan se på gjennomføringen av dette året med en viss stolthet, sier Tønder.
– Overraskende
Christian Reusch fra Simonsen Vogt Wiig leder Advokatforeningens lovutvalg for sivilprosess. Han er enig med Tønder i at risikoen for store regninger kan være en årsak.
– Dette var er en overraskende stor nedgang. Om du spør advokater i de store firmaene, så tror jeg få vil kjenne seg igjen i dette. Antagelig ser du ikke så store utslag i de store sakene, jeg antar det er mindre saker, med private parter, som gir utslagene her. Statistikken er ikke detaljert nok til å trekke gode slutninger, men kostnadsrisikoen har nok betydning for en del sakstyper. Generelt kan det jo dessuten være positivt om partene klarer å løse konflikter uten å gå til rettssak.
– Er vi i ferd med å utvikle en prosessordning der folk flest i mindre grad har tilgang?
– Det er klart at har du en rørleggerregning på 300.000, så skal du tenke deg godt om før du går til sak. For den kategorien saker kan kostnadsnivået ha noe å si. Det er en stor risiko for å bli sittende igjen med en uforholdsmessig stor regning, sammenlignet med det du kan oppnå med saken. I fjor ble taket for småkravsprosess hevet til 250.000, og det er jo ikke utenkelig at vi vil se mer tenkning i den retning fra politiske myndigheter fremover, for å ivareta proporsjonalitet mellom sakens betydning og ressursbruken.
