Angivelig skal en lovendring som ble innført 1. juli i år, gjøre det enklere og billigere å få sak behandlet for domstolen. Jeg frykter effekten blir motsatt. Bare de rike får fordeler. Ubemidlede får ikke sakene sine behandlet. Endringen synes ikke gjennomtenkt og er virkelighetsfjern. Som skrankeadvokat er jeg nå alvorlig bekymret.

Hittil har det vært slik at i alle saker hvor kravet i saken var mindre enn 125.000, skulle saken behandles etter reglene for såkalt «småkravsprosess». Dersom kravet var mer verdt, skulle saken behandles etter reglene for såkalt «allmennprosess». Grensen er nå hevet til 250.000 kroner, slik at alle krav under 250.000 nå skal behandles etter reglene for småkravsprosess.

I småkravsprosessen er begrunnelsen at behandlingen av saken skal være tilpasset «betydningen» av tvisten. Dommen skal være enklere i form og innhold enn etter allmennprosess, dvs. mer summarisk. Dommen skal kun kort forklare hva saken gjelder, kort gjengi partenes anførsler, og hovedpoengene som dommeren har bygget på. Alt dette er tilforlatelig.

I småkravsprosess er det imidlertid i tillegg begrensninger i hvilke sakskostnader som kan kreves dekket av motparten, dersom saken vinnes. Vinnende part kan bare kreve kostnader med maksimalt 20 prosent av verdien av saken. Det vil si maksimalt 50.000 kroner hvis verdien det tvistes om, er på kr 250.000, eller kr 5000 hvis verdien er kr 25.000. Den som vinner, blir altså sittende med tap. Han eller hun vil ofte ikke få dekket advokatutgiftene sine.

I begrunnelsen heter det at «forslaget…bidrar til å sikre en reell tilgang til domstolene». Det er det motsatte som nå vil skje. Folk med småkrav tvinges bort, hvilket har problematisk forhold til den grunnlovsbeskyttede menneskerett til å få prøvet sin sak for domstolen.

250.000 kroner er fremdeles et høyt beløp for de fleste. Man kan for eksempel se for seg at en person låner 200.000 fra samboeren. Når de samboende etter hvert går fra hverandre, vil ikke den andre parten betale. En slik sak vil være viktig for den det gjelder. Kanskje er parten avhengig av beløpet for å få tilstrekkelig egenkapital til ny bolig etter samlivsbruddet. I en slik sak vil det være viktig at parten har tillit til at domstolene behandler kravet tilbørlig og grundig.

For «mannen i gata» kan det derfor oppfattes som et paradoks at domstolen, som skal bidra til å sikre at rett skal være rett, skal se saken som «mindre verdt». En sak kan ha stor betydning for den det gjelder, og det er etter undertegnedes skjønn farlig å legge for stor vekt på fellesskapets kostnader som begrunnelse for å gjøre behandlingen mer overfladisk, og ikke tilkjenne parten fulle kostnader.

En «tommelfingerregel» i advokatbransjen er at en sak som pågår en dag i retten, vil koste rundt 100 000 kroner i tillegg til merverdiavgift, per dag som saken går i retten. Det er derfor et gedigent tankekors at en parten som vinner ikke vil kunne kreve høyere sakskostnader enn maks kr 50 000 i en sak som er verdt det femdobbelte. Økonomiske realiteter kan man ikke komme bort fra.

Ofte vil det være en rekke saksdokumenter og lovregler, samt rettspraksis, å forholde seg til. Det vil da være vanskelig, om ikke umulig, for parten og advokaten å holde seg innenfor rammene av beløpsgrensene. Konsekvensen blir da at advokaten ikke kan legge nok arbeide i saken, eller at klienten ikke får dekket utgiftene. Uansett går det ut over klienten. Advokaten vil jo uansett måtte ta seg betalt. Advokater er næringsdrivende med kostnader som øker hvert eneste år, som alle andre. Advokater tar derfor nå ikke lenger småkravsaker i økende grad.

Det er naivt å tro at de fleste tør å gå i retten alene, uten advokat. Det er derfor illusorisk å tro at en heving av beløpsgrensen vil føre til enklere tilgang til domstolene, slik det forutsettes. Å gå alene kan oppleves som bingo.

Advokater vil være etisk forpliktet til å orientere klientene om prosessrisikoen og tenkelige utfall. Dersom tvistens verdi er for eksempel på kr 200 000, vil advokaten måtte orientere om at kostnadene til å føre saken mest sannsynlig vil overstige det beløp klienten har krav på å få tilbake fra motparten hvis saken er komplisert, selv om klienten når frem i retten. Dette vil ha den konsekvens at klienten muligens vil avstå fra å forfølge et krav, fordi det ikke lenger er verdt å gjøre det, fordi motparten belønnes av regler som beskytter taperen, ikke den som vinner.

I realiteten er det dommerne og staten som vil nyte godt av endringene, ikke folk flest. Dommerne får mindre å gjøre, og staten sparer utgifter. Men den lille mann får svekket sin rettssikkerhet og blir tvunget til å la være å kjøre sin rettferdige sak.

Endringene vil derfor trolig medføre at det i fremtiden vil være store firmaer og bedrifter som i realiteten vil kunne nyte godt av domstolsbehandling av sine krav. For de fleste skal det mye til før kravet som fremmes lyder på mer enn kr 250.000, og domstolen er ikke lenger til for folk flest. Domstolen blir nå for de rike. Hensynene nevnt her kan ikke sees saksbehandlet av departementet. Lovendringen er virkelighetsfjern.