Artikkelforfatterne utgjør, sammen med Audun Hjort og Kiran Aziz, ICJ-Norges fagutvalg for virksomheters menneskerettighetsansvar

Regjeringen har startet arbeidet med å utrede en moderne norsk slaverilov. Dette er et viktig arbeid, men krevende tekniske utfordringer vil stå i kø. Hvordan lager man en tilstrekkelig presis lov i tråd med legalitetsprinsippet, hvordan håndterer man jurisdiksjonsutfordringer og hvordan sikrer man at loven vil ha en effekt?

Næringslivets ansvar

Juridisk sett har ikke næringslivet et generelt menneskerettighetsansvar på linje med stater. Private virksomheter er hverken bundet av FNs verdenserklæring, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon eller ILOs kjernekonvensjoner. Det er kun stater som kan være forpliktet etter disse konvensjonene.

Med «næringslivets menneskerettighetsansvar» siktes det ofte til samfunnets (berettigede) forventninger til at store næringslivsaktører respekterer de samme grunnleggende normene som menneskerettighetskonvensjonene gir uttrykk for. Det å nedskrive disse sosiale forventningene til presise lover er ikke lett.

Legalitetsprinsippet

Legalitetsprinsippet i norsk rett krever at det skal være enkelt å forstå hva som er lov og hva som ikke er lov. En av utfordringene ved å lage en menneskerettighetslov for næringslivet er å sørge for at virksomhetenes forpliktelser blir så klare og presise at loven tilfredsstiller dette prinsippet.

Noen menneskerettigheter er lettere å omgjøre til forpliktelser for selskaper enn andre. Dette gjelder for eksempel forbudet mot tortur og slaveri. Andre er vanskeligere. Når er det den norske virksomheten i Kina som krenker arbeidernes rett til forsamlingsfrihet, og når er det den kinesiske stat?

Jurisdiksjon

I utgangspunktet kan det norske Stortinget bare vedta lover som skal gjelde i Norge. Hvordan skal vi formulere en lov som skal regulere norske selskapers virksomhet utenfor Norges grenser?

Det er flere måter å angripe denne jurisdiksjonsutfordringen på. Eksempelvis kan man formulere loven slik at den pålegger norske selskaper å gjøre aktsomhetsvurderinger av virksomheten sin i utlandet – ikke bare i Norge. Forpliktelsen vil da i realiteten påhvile det norske selskapet og ikke underleverandørene i utlandet. I denne forbindelse er det interessant at Etikkinformasjonsutvalget har foreslått en informasjonsplikt knyttet til samfunnsansvar og oppfølging av leverandørkjeder i sitt forslag til lov om åpenhet i leverandørkjeder. Forslaget har høringsfrist 23. mars 2020.

En annen løsning er å foregripe jurisdiksjonsspørsmålet i erstatningssaker. Et erstatningskrav skal i utgangspunktet fremsettes i det landet der kravet har sterkest tilknytning. Saker vedrørende bruk av barnearbeid i Kongo bør med andre ord legges an for kongolesiske domstoler. Dette lovvalgspørsmålet går det imidlertid an å regulere, slik at norske selskapers aktivitet i utlandet reguleres etter norsk lov.

En tredje løsning finnes i eksisterende regler om foretaksstraff. Etter straffeloven §§ 27 og 28 kan norske virksomheter straffes for brudd på enkelte straffebestemmelser – også hvis handlingen ble begått i utlandet. Det hadde vært interessant å se domstolene ta foretaksreglene mer aktivt i bruk på norske selskapers virksomhet i utlandet.

Storbritannia og Frankrike

Lovreguleringen i Storbritannia og Frankrike er langt fra perfekte, men de illustrerer at en form for lovregulering ikke er umulig.

I Storbritannia må selskaper med omsetning over en viss grense avgi en årlig erklæring om moderne slaveri og tvangsarbeid i virksomhetene. Loven går imidlertid ikke lenger enn å fastsette en rapporteringsplikt for selskapene, som fortsatt ikke er forpliktet etter de samme menneskerettighetskonvensjonene som den britiske stat. Brudd på rapporteringsplikten får heller ingen konsekvenser. Det britiske parlamentet belaget seg i stedet på at loven ville ha effekt som følge av det sosiale omdømmetapet selskapene risikerer ved avsløringen av menneskerettighetsbrudd i virksomheten. Tidligere næringsminister Torbjørn Røe Isaksen sier regjeringen har tatt utgangspunkt i den britiske loven, men at «[h]vis vi skal ha en lov, må den faktisk virke».

Frankrike vedtok i 2017 en langt mer ambisiøs og forpliktende lov. Selskaper, med over 5000 ansatte i Frankrike eller 10 000 globalt, må nå foreta lovpålagte aktsomhetsvurderinger. Dette innebærer å kartlegge risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter i hele leverandørkjeden, foreslå risikobegrensende tiltak, og evaluere effekten av tiltakene.

Utfordringen ved å formulere en tilstrekkelig klar lov kom på spissen under vedtakelsen av den franske loven. Det franske grunnlovsrådet satte til side forslaget om at manglende overholdelse av loven skulle medføre bøter på opptil 30 millioner euro. Lovens forpliktelser var rett og slett for vage.

Håndhevelsen  

En lov om næringslivets menneskerettighetsansvar uten håndhevingsmuligheter vil nok i seg selv ha liten effekt utover den forventningen samfunnet allerede stiller til selskaper i dag. For at en lovendring også skal føre til realitetsendring må lovgiver være villig til å sette makt bak kravene i form av effektiv håndhevelse og sanksjonsmuligheter. Uten slik oppfølging kan en ny lov som pålegger norske selskaper et menneskerettighetsansvar ute og hjemme, ende som et slag i luften – til tross for de beste intensjoner.

ICJ-Norge adresserer disse problemstillingene på vårt årlige seminar 10. mars 2020.