Konkurransetilsynets vedtak er viktige og inngripende for foretakene de retter seg mot og for enkeltpersonene som klandres. I den senere tid har vi sett vedtak og varsel om overtredelsesgebyr i milliardklassen.

Konkurransetilsynets vedtak kan klages inn for Konkurranseklagenemnden. Nemndens vedtak kan bringes inn for domstolene, med Gulating lagmannsrett som første instans. For disse alvorlige sakene er det altså gjort et unntak og en begrensing i den domstolskontroll som ellers gjelder for forvaltningens vedtak. Det er en uheldig løsning.

Ordningen er tatt opp til vurdering i Domstolkommisjonens forslag til endring av ankebehandlingen av sivile saker i NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt, som foreslår at saker om Konkurranseklagenemndens vedtak skal ha Hordaland tingrett i Bergen som verneting. Det vil være en riktig og nødvendig endring.

Konkurransetilsynet har i sin høringsuttalelse 27. april gått imot endringsforslaget. Dette aktualiserer en diskusjon av domstolskontrollen med konkurransemyndighetene.

Gangen i disse sakene er i grove trekk slik: Tilsynets behandling tar lang tid, opptil 6-7 år. Klagefristen er seks måneder. Dersom klagenemnden ikke fatter sitt vedtak innen 6 måneder kan saken bringes inn for tingretten. Det siste er i seg selv en særegen ordning som kan gi uønskede incentiver i retning av premature avgjørelser. Hvis nemnden fatter vedtak, må dette angripes ved Gulating lagmannsrett som første instans.

At borgeren er fratatt muligheten til å starte domstolsbehandlingen i tingretten er uheldig i flere henseender, som ikke avhjelpes av nemndsbehandlingen: 

Nemnden har i praksis kun seks måneder til å sette seg inn i og vurdere svært komplekse saker hvor dokumentmengden kan være på titusenvis av sider. Nemndens medlemmer har vervet som bigeskjeft med de begrensninger det gir for hvor mye tid de kan vie nemndsarbeidet.

Saksbehandlingen for nemnden er i hovedsak skriftlig og avviker fra det muntlighetsprinsipp som gjelder i domstolene. Det reduserer muligheten for effektiv kontradiksjon. Vitneforklaringer kan stå sentralt. Uten fullstendige og sammenhengende vitneforklaringer er nemnden henvist til Konkurransetilsynets referat fra forklaringsopptak som ofte er gjort tidlig i saksbehandlingen før saken og dermed de relevante spørsmål, er tilstrekkelig klargjort. Og særlig; uten mulighet for krysseksaminasjon.

Den muntlige høringen for nemnden er relativt kort og vil gjerne avholdes før nemnden har hatt mulighet til sette seg tilstrekkelig inn i saken og kan angi hvilke omstendigheter den ønsker belyst i høringen. Når høringen avvikles uten prosessordningens innarbeidede og forutberegnelige rammer, er det en  betydelig risiko for at nemndens avgjørelsesgrunnlag blir svakere enn det som fremkommer gjennom en domstolsbehandling.

Fagøkonomiske vurderinger er ofte sentrale. Når et annet fagområde skal inngå i rettslige vurderinger er det særlig viktig med kontradiksjon ved krysseksaminasjon og muligheten til å vurdere og ettergå faglige vurderinger i sammenheng.

I praksis fører ordningen til en baktung saksbehandling, hvor viktige bevis, særlig vitne- og sakkyndigbevis, kan presenteres første gang for lagmannsretten. Staten, som avslutter bevisførselen som saksøkt, kan føre nye vitne- og sakkyndigforklaringer oppunder bevisførselens avslutning. Det begrenser muligheten til etterprøving og kontradiksjon

Det er ikke holdepunkter for at Konkurranseklagenemnden vil opparbeide seg mer erfaring enn det man kan oppnå med moderat spesialisering i domstolen. Nemndens 3 medlemmer i den enkelte sak velges fra et utvalg på ti. Med det beskjedne antall saker nemnden har til behandling gir det neppe solid erfaringsoppbygning for det enkelte medlem. Et begrenset antall tingrettsdommere som behandler disse sakene vil nok akkumulere minst like sterk erfaring.  Behovet for fagøkonomisk kompetanse kan heller ikke begrunne at disse sakene skal unntas den alminnelige domstolskontrollen. Behovet for fagkyndighet ivaretas forsvarlig i en rekke andre sakstyper av fagkyndige meddommere eller sakkyndige.

Det synes uansett klart at den prøvingen Domstolkommisjonen foreslår lagmannsrettene skal gjøre av tingrettsavgjørelser, ikke er tilstrekkelig som éninstans prøving av forvaltningsvedtak. Kommisjonen slår da også fast at både hensynet til borgerens rettsikkerhet og domstolenes konstitusjonelle stilling tilsier at domstolsprøving bør skje i full bredde i minst én rettsinstans.

Rene effektivitets- og prosessøkonomiske hensyn bør ikke veie særlig tungt. Det som virkelig tar tid i disse sakene, er Konkurransetilsynets saksbehandling. Den tid førsteinstansbehandling ta, kan vanskelig være et reelt argument for å unnta disse viktige sakene fra de rettssikkerhetsgarantiene den alminnelige domstolskontrollen med forvaltningen representerer.

Konkurransetilsynets standpunkt står også i et visst spenningsforhold til tilsynets eget ønske om at også tilsynet skal kunne bringe nemndens vedtak inn for domstolene. Da er det desto større grunn til at saken bør undergis en alminnelig domstolsbehandling.