Forbudet mot dobbeltstraff verner mot straff eller administrative sanksjoner for forhold som allerede er endelig avgjort. En ny sak for EU-domstolen og Generaladvokatens forslag til avgjørelse i denne kan lede til at Norges reservasjoner mot forbudets virkning på tvers av landegrensene i visse tilfeller, blir ugyldige.

Med enkelte nyanser er forbudet nedfelt i straffeprosessloven, EMK og EU/EØS-retten. Én slik nyanse gjelder forbudets geografiske rekkevidde. EMK beskytter kun mot gjentatt straffeforfølgning i én og samme konvensjonsstat. EU/EØS-retten har derimot koblet forbudet mot retten til fri bevegelse, slik at forbudet virker på tvers av landegrensene.

Risikoen for å bli straffeforfulgt for samme forhold i flere EØS-stater påvirker klart nok retten til fri bevegelse. Derfor fastslår både Schengenkonvensjonen og EUs Charter om grunnleggende rettigheter at forbudet også gjelder over landegrensene. Påtale- og domstolsavgjørelser fra et EU/EØS-land kan dermed sperre for senere forfølgning for samme forhold i andre EU/EØS-land.

Schengenkonvensjonen åpner imidlertid for at medlemsstatene kan reservere seg mot forbudet i visse tilfeller. Det gir statene adgang til å sanksjonere et forhold, selv om det allerede er reagert på i en annen stat. Flere land, herunder Norge, har benyttet seg av reservasjonsadgangen. Spørsmålet er nå om disse reservasjonene er ugyldige.

Dette kan ha stor betydning. En dom fra Agder lagmannsrett (LA-2020-132139) er illustrerende. Saken gjaldt spørsmålet om en ungarsk flymekaniker kunne straffes for tjenestegjøring i ruspåvirket tilstand. Flymekanikeren hadde allerede blitt ilagt en administrativ sanksjon av ungarske myndigheter og påberopte seg forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Schengenkonvensjonen for lagmannsretten. Lagmannsretten kom imidlertid til at Norges reservasjon åpnet for dobbeltstraff, og domfelte ham for samme forhold etter norsk rett.

I forbindelse med lignende saker i EU-land, har det blitt reist spørsmål om disse reservasjonene er i strid med vernet mot dobbelstraff i EUs Charter om grunnleggende rettigheter.

Denne mulige konflikten mellom EUs Charter og Schengenkonvensjonen er bakgrunnen for en fersk sak i EU-domstolen (C-365/21 MR), som også kan få stor betydning for Norge og andre land som har tatt slike forbehold. En tysk domstol har her spurt EU-domstolen om Tysklands forbehold er ugyldig på grunn av motstrid med Charteret. EU-domstolen har enda ikke avsagt dom i saken, men en av domstolens generaladvokater (som utarbeider ikke-bindende forslag til avgjørelser) innstilte nylig på at reservasjonene må settes til side. I avgjørelsesforslaget konkluderer han med at reservasjonene både er i strid med lovkravet i Charteret og kjernen i dobbeltstrafforbudet.

Konklusjonen er i tråd med forslaget til en annen generaladvokat i sak C-486/14 Kossowski. EU-domstolen avgjorde da saken på et annet grunnlag, og unnlot derfor å ta stilling til spørsmålet den gangen. Nå er altså samme spørsmål reist på nytt, og denne gangen må trolig EU-domstolen ta stilling til det.

Et kompliserende forhold i norsk sammenheng er at EUs Charter om grunnleggende rettigheter ikke er del av EØS eller Schengen-samarbeidet. Hvilken betydning vil dommen fra EU-domstolen da få for Norges forbehold? Et sentralt formål med begge regelsett er å komme fram til en mest mulig ensartet anvendelse og fortolkning av de gjennomførte EU-reglene. EU-domstolens avgjørelser er derfor sentrale. Hvis Tysklands forbehold faller, er det derfor vanskelig å se for seg at Norge kan opprettholde sitt.

Hva slags praktisk betydning dette vil få for den ungarske flymekanikeren og andre som har mottatt dobbeltstraff i tråd med det norske forbeholdet, gjenstår å se. 

I 2011 skrev daværende seniorrådgiver Morten Holmboe og lagdommer Hans-Petter Jahre en artikkel med tittelen «Dobbeltstraff er ikke enkelt». Vi kan trygt konstatere at det ikke har blitt noe enklere siden den gang.