Voldgift er foretrukken tvisteløsningsmekanisme i kontrakter norske profesjonelle parter har med utenlandske parter. Kontraktene kan være regulert av utenlandsk eller norsk rett, og voldgiftsrettens sete kan være i utlandet eller i Norge. Uansett må man forvente at utenlandske parter vil ønske å følge internasjonal praksis. Slik praksis  avviker til dels betydelig fra vår alminnelige domstolsprosess, og også tradisjonell praksis i norsk voldgift.

Norske parter som velger internasjonal voldgift bør derfor gjøre seg kjent med denne internasjonale praksisen. Vi skal gi noen eksempler.

En fortung prosess

I internasjonal voldgift bestrebes det å etablere innholdet av, og rammene for, hele tvisten innledningsvis. Bevisførselen vil i all hovedsak skje i skriftlige innlegg. De muntlige forhandlingene vil normalt være langt kortere enn hva man er vant til fra norske domstoler.
 
Voldgiftsinstitusjonene ved for eksempel International Chamber of Commerce (ICC) og Stockholm Chamber of Commerce (SCC) har utviklet egne regler som formaliserer og forsterker disse særtrekkene. I tillegg finnes internasjonale beste praksis-dokumenter. Ikke minst foreligger det en ganske utstrakt enighet om en rekke prinsipper i det internasjonale voldgiftsmiljøet. Det vil si at norske parter må forvente at de internasjonale trendene vil bli fulgt.
 
Når saksfremstillingen, både faktisk og rettslig, hovedsakelig skjer i form av skriftlige innlegg, må disse utarbeides på en annen måte enn hva tvisteloven legger opp til. Dette poenget forsterkes gjennom prinsippet om fortunge prosesser (frontloading). Frontloading  krever at partene fremsetter sine påstander, påstandsgrunnlag og grunnlagene for disse, allerede i de første rundene med skriftlige innlegg. Større endringer på slutten av saksforberedelsen vil normalt ikke være akseptabelt.

Det er viktig at både parter og prosessfullmektiger er forberedt på at en stor arbeidsbyrde kommer tidlig i prosessen. ICC-reglene pålegger også voldgiftsretten å oppsummere partenes posisjoner, påstander og krav i terms of reference, allerede etter første planmøte. Terms of reference vil deretter utgjøre rammene for hvilke spørsmål voldgiftsretten skal ta stilling til i den etterfølgende prosessen.

Omfattende prosessuelle rammer

I Norge har vi – i alle fall tradisjonelt – behandlet prosessuelle spørsmål etterhvert som de oppstår, for eksempel spørsmål om bevistilgang. I internasjonal voldgift vil partene og voldgiftsretten  som regel søke å etablere de prosessuelle rammene for hele den videre prosessen i en omfattende første prosessbeslutning (Procedural Order No. 1 eller PO1). PO1 regulerer gjerne utførlig formatet for de skriftlige innleggene, hvordan bevis skal fremlegges, bevistilgang, og prinsipper for voldgiftsforhandlingen. I tillegg inneholder den normalt en detaljert timeplan som hensyntar alle prosessens milepæler. Det blir dermed helt sentralt å skreddersy PO1 til den konkrete prosessen. Rammene i PO1 vil være styrende frem til dom er avsagt.

Kortere høringer

Siden prosessen langt på vei er skriftlig, og bevisførselen skjer i utfyllende skriftlige innlegg, vil høringene gjerne være langt kortere enn hovedforhandlinger for norske domstoler. Det er en forventning om at voldgiftsretten har lest prosesskrivene, vært gjennom sakens hovedbevis, inkludert eventuelle vitneforklaringer og sakkyndigrapporter, før voldgiftsforhandlingen. Prosessfullmektigene kan derfor gå rett til kjernen av saken allerede i et kortere, mer direkte innledningsforedrag og fokusere på krysseksaminasjon av vitner og sakkyndige fremfor full eksaminasjon.

Siden partene vil ha redegjort utførlig for sine respektive syn på rettsanvendelsen i de skriftlige innleggene, blir også prosedyrene mindre omfattende. Ikke så sjelden enes partene om at man etter den muntlige høringen også ønsker en ytterligere utveksling av prosesskriv (post hearing briefs).

De fleste norske virksomheter er sjelden involvert i en internasjonal voldgiftsprosess. Vårt råd er enkelt: Vær forberedt.