Sør-Rogaland tingrett behandler for tiden en uvanlig bredt omtalt sak om vold i nære relasjoner, den såkalte Ingebrigtsen-saken. I slutten av april skulle tiltaltes ektefelle forklare seg.

På grunn av familierelasjonen har hun rett til å nekte å avgi forklaring, en rett hun frem til da hadde benyttet seg av. Hun hadde med andre ord ikke forklart seg til politiet under etterforskningen. Da tiden kom for hovedforhandling, opplyste hun at hun kun ville forklare seg dersom rettsmøtet ble holdt for lukkede dører.

Som redaktør for Rett24 har har jeg som policy at redaksjonen aldri kommenterer rettsavgjørelser. Det kan andre gjøre. Rett24s ambisjon er å formidle nøytralt hvorfor retten lander slik den gjør i den enkelte sak. I dette tilfellet gjør vi imidlertid et unntak, av grunner jeg skal komme tilbake til.

Tingretten aksepterte i april ektefellens premiss om lukkede dører. Vitneforklaringen ble imidlertid tatt opp på video, og pressen som dekker Ingebrigtsen-saken, har siden begjært innsyn i dette opptaket. Det er denne innsynsbegjæringen striden nå står om.

NOKAS-saken

Årsaken til at jeg velger å kommentere denne saken, i stedet for å dekke den på vanlig vis, er at problemstillingen er parallell til en sak der undertegnede selv var part, tilbake i 2007, den gang som journalist i Aftenposten. Under ankeforhandlingen i NOKAS-saken skulle moren til en av de tiltalte forklare seg. Hun stilte da som vilkår at det ble nedlagt referatforbud.

Som journalist på pressebenken anket jeg denne avgjørelsen til Høyesterett. I anken argumenterte jeg for at retten til å nekte å avgi forklaring eksisterer fordi man av moralske årsaker ikke vil tvinge mennesker til å vitne mot nærstående, eventuelt mot seg selv. Men det har aldri vært lovgivers intensjon å hjemle en rett til å sette vilkår for å avgi vitneforklaring.

Høyesterett svarte med å oppheve referatforbudet for alt annet enn morens identitet, og skrev:

«(D)et er, som påpekt av de kjærende parter, store betenkeligheter ved å akseptere at det – som motytelse mot at en forklaring gis der det ikke er forklaringsplikt – skal kunne nedlegges referatforbud.» 

Denne gangen er det altså ikke et referatforbud, men innsyn i et videopptak som er temaet. Prinsippspørsmålet er imidlertid det samme. Skal et vitne ha myndighet til å bestemme graden av offentlighet i domstolene? Et offentlighetsprinsipp som for øvrig har kommet inn i Grunnloven siden den gang.

Fikk nei

Svaret er ja, kan det synes, i hvert fall om Sør-Rogaland tingretts beslutning blir stående. Tingretten skriver:

«Innsyn i opptaket vil kunne lede til at senere vitner i samme situasjon enten ikke vil forklare seg i det hele tatt grunnet manglende tillit til muligheten for å gjøre det uten fare for senere offentliggjøring, eller stille vilkår knyttet til opptak for å ville forklare seg. Manglende forklaring fra vitnet i foreliggende sak ville vært en klar ulempe for sakens opplysning, og en tilsvarende situasjon kan oppstå i fremtidige saker.

Retten har stor forståelse for vitnets posisjon – saken gjelder i betydelig grad private familierelasjoner og den er undergitt svært stor mediaoppmerksomhet. Det kan imidlertid være tvilsomt hvor tungt vitnets forutsetninger skal veie ved innsynsvurderingen, jf HR-2007-245-U (15). Advokat Elden har imidlertid anført at det ikke er innlysende at hensynene slår likt ut i foreliggende sak, som i motsetning til NOKAS-saken, 'gjelder private familierelasjoner uten offentlighetens samme legitime interesse for innsyn i hele prosessen'. Retten er enig i dette.

Samlet kan ikke retten se at det er tilstrekkelig grunn til å gi pressen innsyn i opptaket.»

Tingretten har åpenbart rett i at manglende forklaring ofte vil være et problem for sakens opplysning. Man kunne imidlertid argumentert med at dette er en prosessuell pris lovgiver har vært villig til å betale, all den tid man faktisk er gitt rett til å nekte forklaring om nærstående. Tiltalte har også rett til å nekte å forklare seg. Skal enhver tiltalt kunne kreve lukkede dører også, ettersom hans forklaring åpenbart alltid vil være svært viktig for sakens opplysning?

Rådgiver Sindre Granly Meldalen fra Norges Presseforbund opplyste før helgen til NTB at de høyst sannsynlig vil anke beslutningen.

Ingen taushetsplikt

I mellomtiden trøster tingretten pressens representanter med at selv om forklaringen ble gitt bak lukkede dører, så ble det aldri nedlagt noe referatforbud. Tingretten skriver:

«Innsynsbegjæringen synes først og fremst begrunnet med at pressen ikke har fått tilgang til hva vitnet har forklart, noe som oppfattes som uheldig all den tid vitnet anses som sentralt. Det er i begjæringen vist til et epostintervju med advokat (Mette Yvonne, red.anm.) Larsen av 30.4.25, hvor det synes lagt til grunn at vitnets forklaring er undergitt taushetsplikt, jf også advokat Larsens anførsler i sitt skriv av 4.5.25 (delvis gjengitt ovenfor).

Slik retten ser det er imidlertid ikke forklaringen undergitt taushetsplikt. Ved rettens kjennelse ble kun bestemt at forklaringen skulle avgis for «lukkede dører», jf domstolloven §125, 1. ledd. Det ble ikke avsagt kjennelse om forbud mot offentlig gjengivelse etter domstolloven §129, 2. ledd, og under henvisning til begrunnelsen for å lukke dørene og forklaringens innhold synes det ikke å foreligge hensyn som skulle tilsi at adgangen til å referere fra forklaringen er begrenset. Retten legger derfor til grunn at pressen for det første vil kunne få tilgang til de vesentlige elementer i forklaringen ved å følge prosedyrene. Videre kan pressen tilegne seg informasjon fra partene og også videreformidle denne informasjon, jf Kolsrud: Dørene lukkes (2002) s 49.»

Å referere en tredjepersons gjengivelse gir imidlertid ikke samme presisjonsnivå som å høre forklaringen fra første hånd. Så det er forståelig at journalistene ikke uten videre slår seg til ro med denne muligheten.

Det hadde vært interessant å høre Høyesterett utdype sitt syn på dette dilemmaet, om problemstillingen skulle tråkle seg videre opp i systemet. Det er tross alt snart 20 år siden sist.