Jeg er advokat i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten og fører pasientskadesaker for alle landets domstoler, men skriver dette innlegget på vegne av meg selv.
Etter at koronapandemien begynte å herje landet og koronaloven med tilhørende forskrifter ble vedtatt, registrerer jeg en betenkelig utvikling i domstolenes håndtering av rettssaker. Dette gjelder både i hvilken grad saker blir utsatt, og hvordan saker som ikke blir utsatt gjennomføres. Mitt innlegg gjelder først og fremst sakstypen jeg selv jobber med, men har trolig overføringsverdi til andre saker.
Manglende retningslinjer
Domstoladministrasjonen (DA) har unnlatt å gi klare og ensartede regler. Beslutningene skal tas lokalt i hver enkelt domstol. Etter at landet ble stengt 12. mars, utsatte noen domstoler alle sivile saker mens andre la opp til å avvikle saker nærmest som normalt.
På domstol.no stod det tidligere at domstolens målsetning var å redusere driften så mye som mulig. Budskapet nå er å «forsøke å avvikle så mange saker som mulig, samtidig som smittevernet og sikkerheten for alle involverte blir ivaretatt.» DA-direktør Svein Marius Urke fremholder at domstolen som den tredje statsmakt ikke kan stenge ned, og at det midlertidige regelverket må benyttes for å avhjelpe situasjonen. Hva betyr så dette i praksis for oss aktører i rettsvesenet?
Ifølge den midlertidige koronaforskriften for justissektoren § 2, kan dommeren i den enkelte sak beslutte at hovedforhandlingen skal avvikles ved fjernmøter og -avhør. Vilkåret er at dette er «nødvendig og ubetenkelig». Partene skal få anledning til å uttale seg, men rettens avgjørelse er endelig og kan ikke ankes.
Tåler utsettelse
Hjemmelen bør anvendes med forsiktighet, fordi den gjør unntak fra reglene i tvisteloven og kun gjelder for én måned av gangen. Formålet etter forskriften § 1 er å «tilrettelegge for en forsvarlig og rettssikker virksomhet i domstolene». Partene kan heller ikke angripe avgjørelsen, bare eventuelt anke over saksbehandlingsfeil etter at dommen er falt. Domstolen bør nøye vurdere om den aktuelle sak er en prioritert sak å gjennomføre i lys av den store pandemisammenhengen. Mange sivile saker bør tåle en utsettelse.
Med støtte i DAs sentrale føringer synes enkelte domstoler å bruke bestemmelsen offensivt. Det utøves press på oss aktører for å godta videoforhandlinger. Hensynet til effektivitet og saksavvikling blir styrende. Dette blir spesielt synlig når dommer heller ønsker at advokatene avtaler stansing i saken, enn at retten selv beslutter utsettelse. En stansing av saken påvirker nemlig ikke domstolenes statistikk for saksavvikling.
Rent praktisk kan advokatene bli bedt om å møte fysisk i rettssalen, mens (noen av) vitnene avhøres på video, alternativt at alle aktører er på video. Jeg tror det er risiko for at saken ikke blir fullgodt opplyst ved videoforhandling. Avhør av vitner på video er i strid med prinsippet om at bevisførselen skal skje direkte for den dømmende rett. Et fjernavhør gir ikke samme mulighet for dommeren til å vurdere vitners troverdighet som ved fysisk oppmøte.
Pasientskadesaker kan ha komplekse medisinske og juridiske problemstillinger, og det er typisk hundrevis/tusenvis av sider med journalnotater som skal gjennomgås. Det er ofte også flere leger som skal forklare seg som sakkyndige. Etter tvisteloven § 25-5 har et sakkyndig vitne både rett til å være tilstede under hele hovedforhandlingen og å stille spørsmål til parter og andre vitner. Er det ubetenkelig at de sakkyndige vitnene følger forhandlingene på hver sin PC hjemmefra, og stiller spørsmål til andre sakkyndige vitner som sitter på en helt annen videolink? Her blir det fort teknologiske utfordringer, vitner og parter kan lett oppleve seg fremmedgjort i prosessen, og retten mister den umiddelbare kontakten med aktørene. Dermed er det høy risiko for at saken ikke blir fullgodt opplyst.
Utenbys
Domstolen bør ikke legge opp til at aktører må møte fysisk i utenbys domstol. Det innebærer offentlig transport, som er i strid med helsemyndighetenes råd om at kun tvingende nødvendige reiser skal gjennomføres. Heller ikke oppmøte i min lokale domstol er ubetenkelig, siden opphold i en rettssal med flere andre aktører medfører smitterisiko. Jeg viser til en omtalt straffesak fra Sarpsborg tingrett i mars: Det var et begrenset antall personer i rettslokalet, ingen hadde symptomer på sykdom, smitteverntiltak var på plass – men likevel blir fire av seks aktører koronasyke.
Domstolen bør også ta høyde for at noen aktører kan være i en særlig risikogruppe for korona, og tilrettelegge for at saksavviklingen er trygg også for disse. Det bør ikke veltes over på den enkelte aktør å selv argumentere med sin egen sårbarhet for koronaviruset.
Misforstått
Domstolsadministrasjonen bør i større grad signalisere at mange saker må utsettes. Vi er midt i en pandemi som historisk sett inntreffer omtrent hvert hundrede år, med store negative konsekvenser for både individ og samfunn. Domstolen bør ikke ha som mål å gjennomføre så mange rettsmøter som mulig når dette går på bekostning av rettssikkerhetsregler i tvisteloven og smittevernhensyn. Domstolen må ikke være mer opptatt av egen saksavvikling enn hensynet til aktørene og sakens opplysning. Etter mitt syn har domstolen da misforstått sitt samfunnsoppdrag som konfliktløsningsorgan for partene.
Domstolene må tørre å la utsatte saker hope seg opp, for senere å kreve at bevilgende myndigheter tildeler mer midler for å få avviklet sakene. De vil kunne begrunne sine restanser med at de tok ansvar og bidro i samfunnsdugnaden for å begrense spredning av covid-19, samtidig som de ivaretok grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.
Jeg vil til sist presisere at det er dels store forskjeller mellom landets domstoler og dommere, og at mange håndterer koronakrisen tilfredsstillende. Min bekymring er domstolsadministrasjonens styring og signaler, som kan føre til at landets domstoler blir for opptatt av effektiv saksavvikling på bekostning av sentrale rettssikkerhetsgarantier og smitteforebygging.
