Straffeloven kapittel 19 inneholder en rekke bestemmelser som ifølge kapitteloverskriften verner om «Offentlig myndighet og tilliten til den». Strl. § 155 rammer den som bl.a. utøver vold og trusler mot en offentlig tjenesteperson med sikte på å påvirke tjenesteutøvelsen. Strl. § 156 annet ledd rammer den som med skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenesteperson under eller på grunn av tjenesten. Grensen mellom det man før kalte «forbrytelsen» og «forseelsen», er normalt avgjørende for om reaksjonen blir fengsel eller bot.

Nylig ble bergensrapperen Kamelen dømt for å ha forulempet politiet etter å ha ropt «fuck politi» under en crowd surf på en av hans konserter, jf Jf. TKISA-2020-87534. Saken har skapt debatt om rekkevidden av den kunstneriske ytringsfriheten i møte med politiets myndighetsutøvelse. Bergens Tidende har på lederplass karakterisert dommens argumentasjon som formynderi. Det er ikke artisters og kunstneres ansvar å opprettholde respekten for autoriteter.

Advokat dømt

For kort tid siden ble også en advokat dømt for sine ytringer etter samme paragraf. På vei inn i tinghuset ble advokaten stoppet av to politimenn i slusen med krav om visitering av vesken hennes. Fordi vesken inneholdt taushetsbelagte dokumenter, motsatte advokaten seg dette. Politiet manglet hjemmel til å visitere henne. Ifølge politibetjentenes vitnemål skal advokaten ha hisset seg opp og kalt dem for «tullinger». Hun selv forklarte i retten at hun sa: «Dette er tullete». Tingretten la politibetjentenes forklaring til grunn og idømte advokaten en bot på 10 000 kr. Et relativt forsiktig skjellsord ble dermed sensurert fra den kritikk som kan fremmes overfor offentlige tjenestemenn uten frykt for straff. Vår grunnlovsbeskyttede ytringsfrihet tapte nok en gang i møte med vernet av offentlig myndighet.

Når kritikk av ordensmakten ikke oppfattes som legitimt, melder følgende spørsmål seg: Har vernet av offentlig myndighet blitt strukket så langt at det skader tilliten til den? I så tilfelle er strafferetten utformet og praktisert på en måte som setter de to formålene i lovens overskrift på kollisjonskurs.

Forbrytelsen i § 155 har også et bredt nedslagsfelt. Med bakgrunn i litteratur fra tidlig 1900-tall er vilkåret «vold» lenge fortolket av rettspraksis som enhver kraftanvendelse, stor eller liten, rettet mot offentlig tjenestemann. 

En sak behandlet av Borgarting lagmannsrett i år eksemplifiserer et vanskelig grensetilfelle. Spørsmålet var om spytting på en politibetjents arm kvalifiserer som «vold», eller om handlingen utgjør forulemping ved «annen utilbørlig atferd». Mindretallet fant det språklig unaturlig å anse spytting på kropp som en voldshandling. (Dette fant sted før korona-pandemien.) Flertallet anså spytting som «vold», fordi det dreide seg om en fysisk, følbar og ubehagelig krenkelse. Tiltale ble idømt ubetinget fengsel.

Skjerpet

Sakene nevnt over vitner om at offentlig myndighetsutøvelse har et solid vern i norsk strafferett. For lovgiver har vernet imidlertid ikke vært sterkt nok. I sommer ble en rekke utvidelser og skjerpelser iverksatt i straffeloven kapittel 19.

I dag rammes ikke bare «vold» og «trusler», men også «skadeverk» og «annen rettsstridig atferd». Justiskomiteen trosset departementets forsiktige advarsel mot å inkludere «annen rettsstridig atferd». Departementet hadde vist til at vilkåret er for ubestemt til å sikre forutsigbarhet om straffbarhetsgrensen. Vilkårets manglende presisjon er i liten grad avhjulpet av forarbeidene, bortsett fra en antydning om at det er ønskelig å verne offentlige tjenestepersoner bedre mot netthets.

Tidligere var strl. § 155 bare rettet mot vold og trusler som var ment å påvirke tjenestehandlinger. I dag rammes også vold, trusler, skadeverk og annen rettsstridig atferd som gjengjelder tjenestehandlinger, jf. annet ledd. Lovgiver innførte samtidig en ny øvre strafferamme på seks år for grove overtredelser, jf. § 155 a.

I § 155 b har lovgiver vedtatt minstestraff på ett års fengsel dersom det blir avfyrt «skytevåpen», brukt «sprengstoff» eller anvendt «annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp» mot den som utøver politimyndighet. De to første vilkårene gir god mening. Det siste vilkåret er derimot uklart. Etter ordlyden kreves det ikke at redskapet volder fare for betydelig skade. Det kreves heller ikke at redskapet er egnet til å volde betydelig skade. Minstestraff skal anvendes allerede der redskapet er egnet til å volde fare for betydelig skade. Inkluderer dette den rusavhengige som veiver med en vinflaske faretruende nært politiet?

I en ny § 155 c har lovgiver også valgt å redusere skyldkravet i § 155 fra forsett til grov uaktsomhet. Behovet for å ramme den som ikke handler med vilje, er imidlertid i liten grad påvist i forarbeidene.

Tillit

Et paradoksalt utfall av de siste lovendringer er at ordlyden i «forbrytelsen» (§ 155) er blitt bredere enn ordlyden i «forseelsen» (§ 156). Lovgiver har åpnet våre pressede domstolers dører på vidt gap for saker som tidligere ble avgjort med forelegg.

Det er ikke uvanlig at lovgiver er mer opptatt av å fange inn alle straffverdige tilfeller enn å utforme straffebud som ikke rammer for bredt. Kanskje ville det likevel være klokt om rettssystemet avstod fra å bruke verktøykassens sterkeste virkemidler i møte med borgerne ved mindre alvorlige krenkelser.

Rettssystemet må ta sin del av ansvaret dersom tilliten til offentlig myndighet taper terreng.