Hamas sine målrettede angrep på sivile israelere i områdene rundt Gazastripen, og israelske myndigheters bombardement av sivilt befolkede områder i Gaza, har i løpet av kort tid fått stempelet «folkemord» i det offentlige ordskiftet. Kategoriseringen «folkemord» vitner om at en forbrytelse er spesielt avskyelig. Det er knyttet et betydelig stigma til merkelappen.

Dette er ikke et nytt fenomen – ordet folkemord kommer før eller siden alltid opp når store antall sivile liv går tapt i væpnede konflikter. Men foregår det i rettslig forstand ett eller flere folkemord i Palestina og Israel?

En enkel definisjonen (i utgangspunktet)

Det rettslige folkemordbegrepet er tydelig definert i FNs folkemordkonvensjon artikkel 2, og har et sentralt trekk som skiller det fra andre forbrytelser:

«I nærværende konvensjon betyr folkemord en hvilken som helst av følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

  1. å drepe medlemmer av gruppen;
  2. å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
  3. å bevisst la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis; 
  4. å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen; 
  5. med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe»

De rettsstridige handlingene som faller inn under folkemordbegrepet er i og for seg enkle å identifisere. Det er klart at medlemmer av beskyttede grupper har blitt drept i både Israels bombing av sivile områder i Gaza, og i Hamas sitt angrep på sivile israelere. Er det ikke da et folkemord?

Folkemord er rettet mot en gruppe fordi de er den gruppen

Det virkelig utfordrende med folkemord-definisjonen er ikke om ulovlige handlinger har blitt begått. Det som skiller folkemord fra andre forbrytelser, er at det viktige spørsmålet er hvorfor handlingene ble begått. Det er ikke nok at man for eksempel dreper medlemmer av en beskyttet gruppe. Handlingene må begås med hensikt om å helt eller delvis ødelegge en beskyttet gruppe. Dette kravet omtales ofte som et krav om spesielt forsett - det kreves noe mer for at noe er et folkemord, enn for de fleste andre forbrytelser.

Årsaken til at folkemordbegrepet er utformet på denne måten har sitt svar i begrepets opprinnelse.

Ordet «folkemord» ble oppfunnet av den polske juristen Raphael Lemkin på 1940-tallet. Lemkin forsøkte å beskrive en forbrytelse som inntil da ikke hadde hatt et navn, men som nå bredte seg ut over Europa i form av ghettoer, konsenstrasjonsleire og massehenrettelser av Europas jøder.

Lemkins folkemordbegrep var særpreget av at det ikke var en forbrytelse som omhandlet enkeltpersonen. I motsetning til drap var folkemord en forbrytelse mot en kollektiv gruppe. Lemkin kunne ikke forstå hvorfor det å drepe ett menneske var straffbart, men at stater og grupper kunne slippe unna med å tilintetgjøre hele folkegrupper.

Det er denne tankegangen som er sentral for definisjonen av folkemord i FNs folkemordkonvensjon: hensikten bak at en gruppe utsettes for ulovlige handlinger må være at forbryterne ikke mener gruppen har livets rett. Hensikten må være å ødelegge gruppen fordi de er den gruppen de er. Man må ha en folkemordhensikt.

Nå som vi har avklart hva et folkemord er i rettslig forstand, kan man konstatere at det foregår ett eller flere folkemord i Palestina og Israel? 

Det umulige bevisspørsmålet

Den store hodepinen for alle aktorat og saksøkere som har forsøkt å påvise folkemord i internasjonale domstoler, er å bevise forbryterens folkemordhensikt. For hvordan skal man egentlig bevise at en person, en gruppe personer, eller en stat, har en hensikt om å helt eller delvis ødelegge en beskyttet gruppe? Er denne uttalelsen fra Israels forsvarsminister, der fienden omtales som menneskelige dyr, tilstrekkelig? Er Hamas sine angrep på sivile i seg selv et bevis på at de ønsket å ødelegge israelere som nasjonal gruppe?

Bevisterskelen for å påvise en folkemordhensikt i internasjonale domstoler har vokst seg til å bli skyhøy i årene etter at folkemordkonvensjonen kom i stand. Har man ikke direkte bevis, som en eksplisitt uttalelse om folkemordhensikt i en tale, en pressemelding eller en militær strategi, er det tilnærmet umulig å bevise en folkemordhensikt. Da må du påvise et mønster ut fra indirekte bevis som ikke kan peke i noen annen retning enn at forbryteren har folkemordhensikt. Når forbryteren er en stat eller en gruppering, som i vårt tilfelle, kan en spørre seg selv om hvordan man kan nå en så streng bevisterskel. 

Ingen kan si om det foregår et folkemord

Svaret på spørsmålet denne kronikken stiller, er derfor at det per nå er umulig å slå fast om den rettslige terskelen for å påvise et folkemord er nådd.

Det er ikke uvanlig, snarere tvert imot.

I en pågående konflikt vil det ofte være utfordrende å påvise en folkemordhensikt. Bildet av hva som har vært hensikten bak angrep på beskyttede grupper fortoner seg ofte etter at stridighetene er avsluttet. Etterforskere og jurister må ha mulighet til å gjennomgå alle sakens bevis for å vurdere om den svært høye bevisterskelen for folkemordhensikt er nådd.

At folkemord-begrepet brukes uten hensyn til de rettslige tersklene er ikke til å unngå, og bør heller ikke frarådes. Begrep kan eksistere i både rettslige og utenomrettslige kontekster. Det kan heller ikke være tvil om at angrepene som begås av israelske myndigheter og Hamas fører til enorme sivile tap. Det er en tragedie, og rettsstridig uavhengig av om det foregår folkemord eller ikke.

Det er imidlertid avgjørende viktig å ikke ukritisk kategorisere noe som et folkemord i rettslig forstand uten belegg for at det foreligger en folkemordhensikt. Folkemord er en merkelapp forbeholdt de mest grusomme forbrytelser – terskelen er høy av en grunn. Da har jurister et ansvar for å sikre merkelappens integritet ved å ikke anvende den i tide og utide, uten et forsvarlig bevisgrunnlag.