Artikkelforfatterne representerte representerte staten i den aktuelle saken

Eierne av fem naboeiendommer til et anleggsområde for nye E18 Vestkorridoren ble i LB-2022-185575 tilkjent erstatning for langvarige (men forbigående) verdifall ved eiendommene som følge av anleggsulemper. Ingen av naboene hadde realisert tap ved salg av eiendommene i anleggsperioden.

Etter anke fra staten opphevet Høyesterett deler av avgjørelsen, gjennom HR-2024-1717-A. Saken ble sendt tilbake til lagmannsretten for ny behandling.

Overskjønnet etter den nye behandlingen ble avhjemlet 27. mars 2026, se LB-2024-151570.

Ikke lidt tap

I LB-2024-151570 har lagmannsretten behandlet både tålegrense- og tapsspørsmålet i saken på nytt. Det kan på grunnlag av det nye overskjønnet slås fast at selv om

  1. ulemper fra anleggsarbeider overstiger den naborettslige tålegrensen, jf. naboloven § 2 fjerde ledd, og
  2. det må anses rimelig å tilkjenne erstatning, jf. Rt-2006-788 avsnitt 46,

må det fortsatt også foreligge et lidt økonomisk tap gjennom negativ endring i formuesstilling for at naboen som utsettes for ulempene skal kunne komme i erstatningsposisjon. Naboene i LB-2024-151570 hadde ikke lidt økonomiske tap, slik lagmannsretten så det. Dermed ble de ikke tilkjent erstatning.

Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke tilstrekkelig at naboene i en lang anleggsperiode har stått uten reell mulighet til å selge uten tap, og dermed har vært økonomisk «innelåst». For at erstatning skal komme på tale, mener lagmannsretten at verdireduksjonen i anleggsperioden må ha blitt realisert ved et faktisk eller sannsynliggjort salg.

Denne rettsoppfatningen er i tråd med HR-2024-1717-A, og er etter vårt syn helt korrekt.

Krever lovendring

Det kan i særtilfeller fremstå urettferdig at en nabo som i lang tid utsettes for store ulemper over tålegrensen, men ikke lider konstaterbare tap, blir stående uten erstatning.

Hvis det eventuelt skal åpnes for ulempeerstatning i naboforhold for slik langvarig tapt «bruksnytelse» av egen eiendom – uten hensyn til om det kan påvises økonomisk tap – er det imidlertid nødvendig med noen koordinerte lovendringer. Dette antydes også av Høyesterett i HR-2024-1717-A avsnitt 39–40.

Uten lovendringer, er det i dag ikke rom for slik ulempeerstatning.

LB-2024-151570 er ikke rettskraftig.