I 2016 ble en kvinne som bedrev eskortevirksomhet etterberegnet av Skatteetaten, og ilagt tilleggsskatt og tilleggsavgift.

Bakgrunnen var at Skatteetaten avholdt kontroll med kvinnens inntekt i hennes enkeltpersonforetak. Virksomheten i foretaket var angivelig rengjøring, men da Skatteetaten fattet vedtak om beskatning, forklarte kvinnen at brorparten av inntektene kom fra prostitusjon.

Kvinnen klaget på Skatteetatens vedtak, og fremholdt gjennom sin advokat at inntekter fra eskorteservice ikke kan legges til grunn som skattepliktig inntekt.

Nå har Skatteklagenemnda, «under betydelig tvil» tatt, gitt kvinnen medhold. Avgjørende for nemnda var at det er etablert en lang og fast praksis hvor verken skatte- eller avgiftsreglene håndheves overfor prostituerte. Nemnda skriver:

«Det foreligger flere uttalelser fra myndighetene som indikerer at skatte- og avgiftsplikten stort sett ikke håndheves, se for eksempel brev fra Finansdepartementet til Skattedirektoratet 27. september 1996 og finansministerens uttalelse i Stortingets spørretime 14. februar 2003. Se også Rt 2017-02352-A pkt 52 hvor førstvoterende legger til grunn at inntekter i praksis heller ikke oppgis til beskatning.»

Bare unntaksvis

Skatteklagenemnda understreker at utgangspunktet er en skatte- og avgiftsplikt, og at det bare unntaksvis kan legges avgjørende vekt på lang og fast praksis for å fravike hovedregelen. Nemnda skriver:

«Å tillegge slik praksis avgjørende betydning kan bare skje unntaksvis. Dette er imidlertid etter nemndas oppfatning et tilfelle hvor særlige hensyn gjør seg gjeldene. Å tillegge etablert praksis avgjørende vekt er først og fremst aktuelt når denne er i skattepliktiges favør, jf. Rt 2001 s 1444 Skøyen Næringspark. Reelle hensyn kan tale for flere løsninger, men nemnden peker likevel på at skatte- og avgiftsplikt i mange saker kan medføre at vold og overgrep ikke anmeldes, at man må fortsette salg av seksuelle tjenester for å betale skatte og avgiftskrav mv.»

Skatteklagenemnda konkluderer med at det er en lovgiveroppgave å endre den etablerte praksis om ikke å håndheve skatte- og avgiftsreglene overfor prostituerte.

– Jeg mener Skatteklagenemndas vedtak er riktig og godt begrunnet. Gjentatte ganger er det blitt uttalt at man ikke vil gå etter prostituerte for å skattelegge deres inntekter  fra prostitusjon. Da rimer det dårlig at skatteetaten skal stå fritt til å gjøre dette i enkelttilfeller etter innfallsmetoden. Det er derfor fornuftig at det nå slås fast at det generelle prinsippet skal gjelde alle prostituerte, sier advokat René Ibsen, som representerte klageren.

Zimmer uenig

Frederik Zimmer er professor emeritus i skatterett ved UiO. Han tar han opp problemstillingen om skatteplikt for prostitusjonsinntekter i sin Lærebok i skatterett, og gir uttrykk for at slike inntekter er skattepliktige.

– Årsaken er at inntektene faller innunder lovens ordlyd, og at det ikke er noen grunn til at det skal unntas. Jeg er strengt tatt ikke enig i Skatteklagenemndas resultat i denne saken, og synes det er en i overkant snill avgjørelse, sier Frederik Zimmer.

Zimmer mener det er liten grunn til å vektlegge praksis i denne saken slik som Skatteklagenemnda har gjort.

– Skattemyndighetenes praksis har betydning for hva som er gjeldende rett, men det gjelder imidlertid der det er tale om praksis som er basert på en tolkning av skattereglene, og der man unnlater å skattlegge fordi man mener det er riktig forståelse av reglene. I denne saken har praksis oppstått fordi man ikke har prioritert å skattlegge prostitusjonsinntekter, og sannsynligvis ikke fordi man mener det er riktig forståelse av reglene. Det er derfor liten grunn til å vektlegge denne praksisen når spørsmålet om skatteplikt for prostituerte kommer opp, sier Zimmer.

Les vedtaket her