Artikkelforfatteren  er medlem Advokatforeningens menneskerettsutvalg og Forsvarergruppen.

Sivilombudet har akkurat konkludert med at praksisen med systematisk avlytting av de innsattes private samtaler er ulovlig, i strid med menneskerettskonvensjonen og Grunnloven. Dette er den seneste av en rekke alvorlige rettssikkerhetsskandaler rundt norsk kriminalomsorg, og må få være siste spiker i kisten på hvordan kriminalomsorgen drives og reguleres i dag.  

En rekke systematiske og grove menneskerettskrenkelser i norsk kriminalomsorg er avdekket på flere ulike områder de siste årene. Det er tale om ulovlig isolasjon grunnet innsparing, titalls tusener av menneskerettstridige nakenvisitasjoner i ydmykende stillinger, dårlige soningsforhold for psykisk syke innsatte, ulovlig beltelegging av sårbare innsatte og ulovlig rutinemessig avlytting av innsattes private samtaler. Alle er aktualisert i løpet av kort tid, men har fått foregå i en årrekke tross statens visshet om høy risiko for menneskerettsbrudd.

Ettersom straffegjennomføringsloven er utdatert, sikkerhetshensyn styrer og kriminalomsorgen gjennom en årrekke har blitt systematisk nedbygget, er det grunn til å tro at det vil komme flere liknende avsløringer.

Den systematiske avlyttingen har skjedd helt uavhengig av hvem den innsatte snakker med, og det er loven som pålegger fengslene å føre slik kontroll. Sivilombudet mener loven ikke setter tilstrekkelige rammer for kriminalomsorgen, og at loven ikke ivaretar kravet til konkrete vurderinger av nødvendighet og forholdsmessighet. Staten ved Justisdepartementet har nå sagt de vil foreta en gjennomgang av regelverket, og vurdere å innføre midlertidige føringer for telefonkontroll.

I 2020 kom Gulating lagmannsrett til at systematisk nakenvisitering av innsatte var ulovlig og krenket torturforbudet, og Kriminalomsorgsdirektoratet gav nye midlertidige føringer også for dette området. Gulating og senere Høyesterett la vekt på at nakenvisiteringen skjedde uten konkrete vurderinger av de innsatte, og uten vurdering av om det var nødvendig å kle samtlige innsatte helt naken ved hvert eneste besøk. Straffegjennomføringsloven med retningslinjer inneholdt ingen skranker mot denne praksisen heller, tvert imot påla den slik kontroll.

I 2019 ble det stadfestet menneskerettskrenkende isolasjon i flere dommer, på bakgrunn av fengslenes praksis med å la innsatte på noen avdelinger sitte isolert opptil 23 timer i døgnet uten annen årsak enn innsparinger. Høyesterett kom til at praksisen var like skadelig som fullstendig isolasjon. Straffegjennomføringsloven har ingen skranker mot denne isolasjonsformen, og innsatte kan fortsatt i dag sitte i uker og måneder innelåst helt opptil 22 timer i døgnet uten at det engang fattes vedtak om dette.  

Siden 2020 har staten også erkjent krenkelse av det menneskerettslige forbudet mot nedverdigende behandling (torturforbudet) i to ulike saker; beltelegging av en kvinne i krise, og for manglende helsehjelp til en alvorlig psykisk syk mann.

Felles for alle disse sakene er et uegnet regelverk som er menneskerettslig helt utdatert, kombinert med et høyt og rigid sikkerhets- og kontrollfokus. Legger man på innsparinger gjennom en årrekke, dårlige klagemuligheter og manglende intern styring og notoritet, er det samlet tale om et lukket system rigget for alvorlige krenkelser som får gå uadressert lenge.

Inngrepene fremstår ikke kunnskapsbaserte, og de reflekterer en grunnleggende uholdbar holdning til menneskeverdet til fengselsinnsatte. Tross gjentatt kritikk fra nasjonale og internasjonale kontrollorganer, har lite endret seg. Det som skjer i et lukket system, skjer også ovenfor en gruppe særlig sårbare og utsatte medborgere. Dette er grav alvorlig.

Dette hadde aldri hendt, eller fått pågå uadressert i så mange år, om det rammet andre grupper enn straffedømte. Innsatte er helt avhengig av at sentrale myndigheter tar ansvar og sikrer en minste overholdelse av statens forpliktelser etter menneskerettskonvensjonen og Grunnloven.

Systematisk kontroll av person og telefonkontakt uten konkrete vurderinger demonstrerer en generell mistillit til samtlige innsatte. Samtidig avdekker den også en annen svikt: Manglende tillit til at ansatte i norske fengsler klarer å gjøre trygge og kloke vurderinger selv, basert på sin kjennskap til de innsatte. En betjent som kjenner de innsatte på avdelingen sin godt, vil kunne gjøre gode vurderinger av hvem som kan utgjøre en risiko, og kunne begrunne hvorfor det er nødvendig med kontroll. En begrunnet vurdering sikrer også etterprøvbarhet.

Det er helt uholdbart at svært inngripende og krenkende rutiner blir endret først etter domstolskontroll eller når Sivilombudet konstaterer lovbrudd. Den internasjonale kritikken er særskilt pinlig. Det er uansvarlig at loven fortsatt ikke engang reflekterer de internasjonale minimums menneskerettsstanderne.

Det vil komme flere dommer, flere konklusjoner om krenkelse og mer kritikk. Men sikreplikten pålegger staten å selv oppdage, adressere og være i forkant for å hindre alvorlige menneskerettskrenkelser. Det er på tide at staten tar denne oppgave på alvor, at lovverket gis den nødvendige revisjonen den trenger, og utruster kriminalomsorgen med nok ressurser og kontrollsystemer til også å overholde reglene uten ekstern kontroll.

En lov som sikrer mot alvorlige, lovstridige og systematiske integritetskrenkelser ovenfor sårbare medborgere, må være et absolutt minstemål for norsk kriminalomsorg i 2022.