I et innlegg 22. oktober skriver Malcolm Langford, Øystein Kolstad Kvalø og Mira Stokke at det er mye som tilsier at hjemmeeksamener kan ha en lys fremtid i juristutdanningen. Argumentet er i all hovedsak at en trenger variasjoner i vurderingsformene. Det siste er jeg enig i. Men trenger en hjemmeeksamener for å få til dette?

Det kommer selvsagt an på hva man maner med hjemmeeksamener. Forfatterne definerer ikke dette. Da blir analysen lite verd.

Det sentrale med en hjemmeeksamen er at den foregår uten kontroll på at studenten har arbeidet selvstendig. Etter min mening ville det være uheldig om de fleste eller alle juridiske eksamener ble gjennomført slik. Så mye karakterer betyr for jusstudenter, må de også få muligheten til å dokumentere hva de kan prestere selv i konkurranse med andre som ikke har fått hjelp.

Det spiller ingen rolle at noen studenter i noen undersøkelser har svart at de ikke er bekymret for rettferdigheten. Dokumentasjonen av hva den enkelte kan få til bare ved egen hjelp blir ikke bedre av den grunn.

I innlegget blir hjemmeeksamen til dels brukt synonymt med eksamener der en kan bruke mange kilder og eksamener der en kan vise evnen til å samarbeide med andre. Dette er det viktig å kunne dokumentere, og slike eksamener bør vi ha flere av. Men også slike eksamener kan foregå i kontrollerte former, slik at en sikrer at alle følger reglene for vedkommende eksamen.

Et mangfold av eksamenstyper har mye for seg. Men en hjemmeeksamen uten kontroll øker i seg selv ikke mangfoldet. Og mangfoldet av eksamenstyper kan en også oppnå i kontrollerte former.

Hjemmeeksamen har vært greit som en kriseløsning under pandemien. Men med den store betydningen karakterene har for jusstudenter i dag har denne eksamensformen ikke fremtiden for seg, iallfall ikke alene.