Tre ganger har Matningsdal tvunget Høyesterett til å sette rett på sykehus

Magnus Matningsdal debuterte som dommerfullmektig ved Jæren sorenskriverembete i 1977. I september fyller han 70, og går av for aldersgrensen. Da vil han ha vært dommer i Høyesterett i 24 år.

I løpet av de nærmeste ukene vil embetet han etterlater seg, bli utlyst.

– Skulle du ønske du kunne bli lenger?

– Både óg. Jeg føler at jeg fortsatt har god arbeidskraft. Så hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg nok gjort det. På den andre siden har jeg vært pendler siden 1. juli 1996. Så det kan jo også være greit å komme over i en situasjon der jeg er mer hjemme.

Hver søndag kveld drar Matningsdal til Oslo fra sitt hjem på Bryne. Fredag ettermiddag flyr han hjem igjen.

– Det er litt blandede følelser, men min oppfatning er at det er riktig å ha en fast aldersgrense, så man unngår skjønnsmessige vurderinger.

Satte rett på sykehuset

Rett24 møter ham på kontoret han har hatt de siste 17 årene, mens han egentlig er på tampen av en sykmelding. Matningsdal ble nemlig sykmeldt rett før voteringen i klimasøksmålet, og gikk derfor glipp av det som antagelig ble de to siste plenumssakene i hans karriere.

– Jeg har ikke vært så mye syk på disse årene, men de gangene jeg har blitt syk, har jeg skapt mye trøbbel, humrer han.

Det viser seg at Matningsdal antakelig er eneste årsak til at Høyesterett tre ganger har måttet sette rett på sykehus.

– Første gang var i 1999, da gardintrappen veltet mens jeg la panel i taket. Etter fallet pådro jeg meg en alvorlig infeksjon, som krevde sykehusopphold. Jeg var jo midt inne i flere saker, så først kom fire dommere opp til Rikshospitalet og holdt votering der. Deretter ble jeg flyttet til sentralsykehuset i Rogaland. Da fløy fire dommere over og holdt rettsmøte der også. I 2007 ble jeg innlagt igjen, og da kom de andre dommerne opp på Ullevål. Vi hadde fått låne TV-stuen, husker jeg. De andre pasientene var veldig lite fornøyd med det, for de skulle se på verdenscup i skiskyting.

– Skjer det ofte at Høyesterett setter rett utenfor bygget?

– Nei, meg bekjent har det bare skjedd disse tre gangene siden 1940. Da ble det, etter det jeg har hørt, holdt rettsmøte hjemme hos noen av dommerne helt på tampen, før dommerne nedla embetene i desember 1940.

Oppvekst uten far

Til våren skal Matningsdal fungere som leder for Høyesterett, mens justitiarius har studiepermisjon. At minstemann i en søskenflokk på fem, fra et lite gårdsbruk på Jæren, skulle havne der, var ikke opplagt.

– Jeg hadde ikke en dårlig oppvekst, men det var en svært arbeidssom oppvekst, forteller han – og overdriver ikke. Faren ble alvorlig og permanent syk da Magnus var ett år gammel. Moren ble dermed aleneforsørger på gården, med fem barn i alderen ett til femten. Noen form for offentlig støtte fantes ikke den gangen.

– Jeg var 13 da jeg i en periode på tre måneder måtte ta hele ansvaret for melking, og en betydelig del av ansvaret for våronna, fordi broren min måtte i militæret. Det var hardt arbeid. Jeg utviklet en følelse av solidaritet på den tiden – en verdi som har fulgt meg resten av livet. Det ble jo veldig tydelig da, at det én ikke gjorde, det måtte noen andre gjøre i stedet. Så når jeg i dag føler at noen ikke bidrar med det de burde, så misliker jeg slik opptreden. Omvendt setter jeg stor pris på andres solidariske opptreden.

Siden overtok broren gården, mens Magnus dro til Bergen for å studere. Ektefellen tok førskolelærerutdanning. Hun jobbet som barnehagestyrer frem til hun pensjonerte seg for tre år siden. Sammen har de tre sønner. Ingen av dem har slått seg på jussen – to er blitt snekkere mens én er vernepleier.

– Jeg prøvde å ta med den eldste sønnen min i retten en gang. Etterpå spurte jeg om han syntes det var spennende. «Nei. Det var bare krangling», svarte han. Så det ble ikke noe av det, smiler Matningsdal. Selv liker han bedre å grave enn å snekre.

– Jeg graver voldsomt mye. Jeg er nesten litt beryktet for det.

– Med hva da? Gravemaskin?

– Nei, med spade. Det er veldig god trening og avkobling, føler jeg. Jeg vokste jo opp med fysisk arbeid på gården.

Ung Arnfinn Bårdsen på hybel

Matningsdal var mange år i Jæren sorenskriverembete, før han ble førstelagmann i Gulating. I dag er han antagelig den eneste i landet som kan si at han har vært dommer i seks tiår.

– Hva har forandret seg mest på denne tiden?

– Det er uten tvil den voldsomme utviklingen i rettskildebildet, med internasjonale kilder. Jeg satt i straffelovkommisjonen fra høsten 1986. Våren 1987 hadde vi møte med en tilsvarende svensk kommisjon, og de spurte hvor mye vi hadde sett på EMK. Da måtte vi ærlig innrømme at EMK ikke hadde vært nevnt i et eneste møte. Internasjonaliseringen har vært en kolossal voksenopplæring.

Å søke seg ut til internasjonale domstoler, har aldri vært på tapetet. Dette i kontrast til den unge kandidaten han tok inn som dommerfullmektig på 90-tallet, da han var fungerende sorenskriver på Jæren.

– Jeg kjente jo til Arnfinn Bårdsen fra Universitet i Bergen, der jeg hadde vært professor, forteller Matningsdal.

Han endte med å ansette både Bårdsen og Asbjørn Strandbakken. I tillegg var Bjarte Askeland dommerfullmektig, og etter hvert konstituert. Strandbakken og Askeland ble senere professorer i Bergen. Askeland er i dag lagdommer i Gulating.

– Det var jo et ganske sterkt lag får man si.

– Ja, og en periode bodde Bårdsen og Strandbakken på hybel hos oss. Så etter at Askeland returnerte til Bergen, var faktisk hele embetet samlet under ett tak. Vi ble nærmest ribbet for saker, for det gikk ikke seint med disse dommerne. Vi hadde en ganske god saksbehandlingstid, kan man si.

Misnøye på Stortinget

I 1986 ble Matningsdal dr.juris på en avhandling om inndragning, og siden har han beholdt strafferetten som spesialfelt. Da den nye straffeloven trådte i kraft i 2015, var det Matningsdal som reiste landet rundt og underviste landets strafferettsaktører om endringene. Han er blitt omtalt som en streng dommer, men i 2018 gikk han ut offentlig og sa at enkelte straffer var blitt for høye.

Bakgrunnen var at Stortinget hadde vedtatt økte minstestraffer, og innført bruken av begrepet «normalstraff» i forarbeidene.

– Mot slutten av 80-tallet fikk straffutmåling mye politisk oppmerksomhet, og man økte enkelte strafferammer. Men så ble nok ikke straffenivået i praksis skjerpet i den grad politikerne hadde tenkt seg. Dette ble det gitt uttrykk for i debatter på TV og lignende steder. Til og med i budsjettkapitlene til Høyesterett kom dette opp. Da kom spørsmålet opp hvordan Høyesterett skulle forholde seg til slike signaler. Vår holdning var at vi ikke kunne forholde oss til det i det hele tatt. Uttalelser i TV-debatter har ikke den samme forberedelse som et ordinært forarbeid. Og det lå nok også en uavhengighetstankegang bak.

Diskusjonen kulminerte i 2002 med to dissensdommer om straffutmåling for sovevoldtekt. Frem til sommeren 2000 var straffenivået for slike forbrytelser sjelden over 120 dager fengsel. Men ved en lovendring som trådte i kraft i august 2000, ble sovevoldtekt likestilt med ordinære voldtekter. Minstestraffen ble brått to år. Matningsdal og Liv Gjølstad utgjorde mindretallet, som stemte for ubetinget straff. Flertallet gjorde halve straffen betinget.

– Dissensdommene i 2002 utløste sterk misnøye på Stortinget, og utgjorde etter min mening en vesentlig del av bakgrunnen for de mer presise retningslinjene om straffenivå som kom til uttrykk ved vedtakelsen av straffeloven 2005. Så Høyesterett har nok selv delvis bidratt til at det gikk som det gikk med hensyn til bruken av «normalstraff» som utgangspunkt for straffutmålingen.

Den store krangelen på 90-tallet

– Apropos dissenser. Hvordan er det å komme inn som fersk dommer i Høyesterett? Hvor mye tør man si imot de gamle?

– Det har aldri vært noe problem. Allerede første året tok jeg en ganske solid dissens. Det var i den såkalte Aursund-saken, om samiske beiterettigheter, hvor jeg som småbrukersønn fra Jæren voterte i favør av de samiske interessene i konflikt med småbrukere på nordsiden av Aursunden. Det var en 4-1 dissens som ble svært viktig for det som skjedde senere med samiske rettigheter. Så det er ikke noe problem å bli hørt selv om man er fersk og i 40-årene. Vi har en kollegial tone der man lytter til alle. Alt vårt arbeid preges av teamarbeid og en holdning om et felles ansvar for å gjøre våre avgjørelser best mulig.

– Har tonen i Høyesterett endret seg på 23 år?

– Den er kanskje internt blitt mer uformell, men gjennomgående har det alltid vært svært gode kollegiale forhold Jeg kan vel bare huske en stor konflikt fra min tid.

– Og det var?

– Det var jo en kjent sak som ble mye omtalt i media den gangen. I Lund-kommisjonens rapport fremkom det endel kritikk av avgjørelser som Jens Bugge hadde vært involvert i, og det var ikke Bugge særlig glad for. Det førte til at Bugge i noen måneder nektet å sitte i retten med Ketil Lund. Det varte til plenumssaken om Hvit Valgallianse kom opp høsten 1997, da måtte de sitte sammen. Men det var en veldig vanskelig situasjon for Carsten Smith, det der. Det er nok den eneste, selv om det jo hender det har vært tilløp til litt temperatur.

– Fortell da! Dette vil vi høre om!

– Nei, det har kanskje vært noen svært få tilfeller der rettsformannen eller andre dommere kan ha vært litt skarp/kritisk overfor andre dommeres innlegg under rådslagninger eller til foreløpige domsutkast. Man har kanskje kommet i skade for å bruke formuleringer man i ettertid tenker at man ikke skulle brukt. Det har hendt, men jeg understreker at det hører de sjeldne unntakene til. Men det har vært profesjonelt, og når slaget er ferdig, så går man videre. Det har ikke skapt problemer for det videre samarbeidet. Det gjennomgående er den gode, konstruktive tonen enten man er enig eller ikke.

Rettsformannens innflytelse

Rettsformannen i den enkelte sak er alltid den dommeren med lengst ansiennitet. Rettsformannen leder forhandlingene, er første taler under rådslagningen, men er aldri førstvoterende.

Systemet innebærer at man sjeldnere og sjeldnere er førstvoterende, jo eldre dommer man blir.

– Nå er det mange år siden sist jeg var førstvoterende. Men det betyr jo ikke at jeg ikke har skrevet i votaene. Det er en del ghostwriting, for min del kanskje særlig i straffesakene. Det er noe alle rettsformenn gjør i større eller mindre grad.

– Hvor stor innflytelse ligger det i det å være rettsformann, vil du si? Det sies at det ligger mye psykologisk makt i å tale først.

– Den er stor. Forutsatt at innlegget er godt forberedt, så har man gjennomgående langt større innflytelse enn de andre, Man kan vel på mange måter si at som rettsformann strekker man kjølen for det som skal bli resultatet. Og jeg har opplevd mer enn én gang at dommere sier de har tenkt i andre baner, men etter å ha hørt argumentasjonen, så er de enige med formannen. Rettsformannens innlegg er uhyre viktig. I tillegg ligger det et ekstra ansvar på rettsformannen om å gjennomgå utkastet fra førstvoterende. Men førstvoterende har selvsagt også en svært viktig rolle, så klart. Det er jo alltid slik at når man begynner å jobbe med selve teksten, så vil man kunne se problemstillinger som kanskje ikke var oppe i rådslagningen. Og gjennom det betydelige teamarbeidet som arbeidet vårt preges av, har så godt som alltid samtlige dommere levert verdifulle bidrag til det endelige produktet.

– Husker du første gang du var eldste dommer?

– Å ja.

– Var du nervøs?

– Jeg var nok litt nervøs, men det var strafferett, og det ble enstemmighet. Når du har sittet som menig dommer i en del år, så bygger du jo opp erfaring ved å se på hvordan andre rettsformenn har løst oppgaven. Men det er en ganske krevende rolle. Om forhandlingene er ferdig til lunch i en sak hvor forhandlingene har pågått over 1 ½ dag som er vanlig for sivile saker, er det ikke uvanlig at man starter rådslagningen allerede neste morgen. Da skal du gjennomgå saken fra A til Å, og de fire som hører på, er jo dyktige folk. Skal du oppnå respekt, så er det viktig at du møter godt forberedt. Og når alle har hatt ordet, kan det hende det spriker. Da er det en viktig oppgave for rettsformannen å undersøke om man kan bli enige på noe vis. Jeg opplever alle dommerne som veldig mottakelige for innspill. Det er alltid en veldig konstruktiv holdning i kollegiet.

– Jeg er blitt oppfattet som streng

– Er det viktig å unngå dissenser?

– Dissenser er en naturlig konsekvens av at Høyesterett behandler saker der svaret ikke er opplagt. Jeg kunne aldri tenkt meg å være dommer i en domstol der det ikke var adgang til å gi uttrykk for dissenser, slik tilfellet er i EU- og EFTA-domstolen. Uten dissenser vil du nok også kunne oppleve at begrunnelsene vannes ut, tror jeg. Samtidig er det bl.a. av hensyn til etterbruken av dommen viktig å unngå at dissensfrekvensen blir for stor. Særlig saker om straffutmåling ligger vel til rette for å oppnå enstemmighet, men også i en god del sivile saker er det mulig å finne frem til enstemmighet selv om det i første omgang spriket en del.

– Hvis du skal trekke frem én sak, da, fra alle disse årene. Hvilken blir det?

– Da tror jeg faktisk jeg velger en fra nyere tid. Det var den om narkotikaprogram for en kvinne som var tatt for et forhold som i utgangspunktet skulle gi seks og et halvt års fengsel. Men hun hadde gått gjennom en bemerkelsesverdig utvikling, var godt ivaretatt i sitt nye lokalsamfunn og alle piler pekte rett opp. Men å komme til at en som egentlig skulle ha tilsvarende seks og et halvt år i fengsel skulle, få en betinget dom med vilkår om narkotikaprogram, det var noe vi måtte tenke grundig på. Jeg er stolt av den avgjørelsen, idet jeg synes det er viktig å kunne anvende straffereaksjoner uten frihetsberøvelse som samfunnsstraff og narkotikaprogram når forholdene ligger til rette for det.

– Du har kritisert straffenivået, og gitt narkotikaprogram i en sak som dette. Er du blitt mer liberal med årene tror du?

– Jeg tror ikke det. Jeg har alltid vært veldig opptatt av rehabiliteringsmomentet som Høyesterett har utviklet siden begynnelsen av 1980-tallet. Men i noen saker mener jeg nok at vi kunne vært strengere.

– Hvilke da?

– Det er kanskje særlig når det gjelder mishandling i nære relasjoner. I slike saker kan det være tale om en svært lang rekke enkelthendelser, og kanskje tre, fire eller fem fornærmede – som regel barn. Men siden det aktuelle straffebudet ser mishandlingen som ett forhold, så har det ved straffutmålingen vært en tendens til ikke å vurdere straffutmålingen i forhold til de krenkelsene som den enkelte fornærmede har blitt utsatt for. Dette er ikke i samsvar med hva som ellers gjelder når en tiltalt dømmes for flere lovbrudd. Konsekvensen av denne feilen har langt på veg blitt at den domfelte har fått «dobbel kvantumsrabatt». Man ville kanskje ha fått strengere straff om man var tiltalt for legemskrenkelser overfor den enkelte fornærmede i stedet, idet man da ikke ville ha stått overfor den samme kollektivtankegangen som etter min mening tidligere praksis har vært preget av, fordi man da ville fått en rekke poster i tiltalen. I en sak fra høsten 2019, hvor jeg var rettsformann, har imidlertid Høyesterett nå uttrykkelig fulgt riktig fremgangsmåte ved først å vurdere straffenivået i forhold til den enkelte fornærmede før den avsluttende vurderingen av totalstraffen. Denne avgjørelsen bør føre til at fremtidig straffutmåling kommer i et bedre spor.

– Jeg vet jeg er blitt oppfattet som en streng dommer. Jeg er ikke så sikker på at det er riktig. Min oppfatning er nok at vi bruker trekkspillet litt lite begge veier, både i strengere og mildere retning.

Når Matningsdal går av i september, ligger det an til noen år med få utskiftninger i Høyesterett. Neste dommer som fyller 70 er Kristin Normann. Det skjer i mai 2024. Deretter kommer et lite rush i 2025, når både Skoghøy, Ringnes og Matheson runder 70.