EU og Norge er uenige om Svalbardtraktaten gjelder i fiskevernsonen og på kontinentalsokkelen ved Svalbard. Konflikten mellom EU og Norge om torskekvoten i fiskevernsonen i år dreier seg ikke bare om størrelsen på EUs andel av kvoten, og hvordan Norge etter traktaten har plikt til å likebehandle andre stater. Den har også potensial til å utfordre det norsk-russiske samarbeidet om forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet og regimet skapt av Svalbardtraktaten.

Forvaltes torsken bærekraftig?

EU har uttrykt bekymring for tilstanden til torskebestanden i Barentshavet, fordi Norge og Russland etter EU sitt syn forvalter den på en måte som ikke er bærekraftig. Dette utfordrer Den norsk-russiske fiskerikommisjonens forvaltning av torskebestanden. Samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltningen av felles fiskebestander i nord, samsvarer med forpliktelsene deres som kyststater etter havretten. Fiskerikommisjonen fastsetter årlige totalkvoter for fellesbestander med en fast fordeling mellom de to kyststatene. Forvaltningsplanen for torskebestanden legger opp til en langsiktig forvaltning der årlige endringer i kvotene kan være opp til 20 prosent. Totalkvoten for 2022 er avtalt redusert med 20 prosent til 708 480 tonn. Forvaltningen er basert på vitenskapelige råd fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Kvoten for 2022 er i samsvar med forvaltnings­planen, som ICES har evaluert som «precautionary». EU søker her å skape et narrativ om en forfeilet norsk-russisk forvaltning av torskebestanden som vil ramme EU-fiskere. Det er de to kyststatene som har ansvaret for å tilsikre en bærekraftig forvaltning av torskebestanden, som i all hovedsak forekommer i deres soner. Så lenge forvaltningen skjer i samsvar med råd fra ICES, framstår den som forsvarlig.

Hvem fastsetter kvotene i fiskevernsonen? I forbindelse med Storbritannias uttreden av EU, avtalte EU og Storbritannia å dele EU-kvoten i fiskevernsonen 75/25. Norge reagerte negativtpå denne avtalen: Det er Norge som kyststat som etter folkeretten har enerett til å utøve fiskerijurisdiksjon i 200 milssonen, herunder å fastsette og fordele kvoter (se verbalnote av 8.2. 2021 og 4.5.2021 med vedlegg). I den årlige forskriften for tredjelandskvoter på torsk (forskrift av 20.12.2020 nr. 3032) i fiskevernsonen ved Svalbard for 2021, ble det da også fastsatt en annen fordeling enn den EU og Storbritannia hadde avtalt.

EU hevder (verbalnote av 26.2.2021) at denne kvoten er vilkårlig fastsatt og innebærer en systematisk og bevisst forskjellsbehandling av EU-fartøy. Dette utgjør etter EU sitt syn en alvorlig krenkelse av Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten, særskilt artikkel 2 som angir at «… kontraherende parters skib og undersåtter skal ha like rett til fiske …»  Et av vilkårene for at Norge skal kunne utøve myndighet i fiskevernsonen ifølge EU er at Norge etterlever plikten til likebehandling (verbalnote av 28.6. 2021). Når det ikke skjer, har traktatpartene rett til å fastsette egne tiltak for fisket i sonen. 

Dette utfordrer dagens Svalbard-regime. Påstanden om at traktatparter står fritt til å fastsette egne regler når Norge ikke følger deres forståelse av traktaten, åpner for et farlig spill om Svalbard. Dette har heller ikke grunnlag i traktaten. I artikkel 1 anerkjenner traktatpartene Norges fulle og absolutte suverenitet over øygruppen. Dersom en traktatpart opplever at Norge ikke etterlever sine forpliktelser, er den riktige og pliktige tilnærmingen å løse uenigheten etter folkerettens regler om fredelig tvisteløsning.

Hvilken andel av torskekvoten har EU krav på?

Norge har avvist at EU blir forskjellsbehandlet i fiskevernsonen. Norge og Russland inngår årlige avtaler om gjensidig adgang til hverandres soner slik at russiske og norske fiskefartøy kan fiske sine nasjonale kvoter i fiskevernsonen så vel som i de økonomiske sonene. I tillegg fastsetter de to kyststatene en årlig kvote for tredjeland. Tredjelands­kvoten på torsk i fiskevernsonen for 2021 er fordelt mellom EU, Færøyene og Storbritannia. EUs kvote utgjorde inntil 2020 3,9 prosent av totalkvoten, fastsatt på grunnlag av det historiske fisket til medlemsstatene i perioden 1967-76. Etter Brexit ble andelen til EU for 2021 redusert til 2,052 prosent.

Når EU og Storbritannia i Brexit-avtalen har fordelt EU-kvoten 75/25, reflekterer det at fiskemønsteret til medlemstatene har endret seg over tid, og at fartøy fra EU27-stater har økt sitt fiske mens Storbritannia har redusert sitt. Dette bekreftes av at Norge for 2021 har fastsatt en kvote på 5.500 tonn for britiske fiskere, langt under deres historiske andel. Men dette er i så fall noe Storbritannia kan være misfornøyd med. EU kan vanskelig klage over at Norge overfor medlemsstatene er konsekvent i at de skal tildeles en andel som tilsvarer deres historiske fiske før fiskevernsonen ble opprettet – hvordan de fordeler denne kvoten innbyrdes kan overlates til EU.

Hvordan bør konflikten løses?

En rekke rederier i EU og Storbritannia har gått til søksmål mot den norske staten ved Oslo tingrett. De ønsker å få den nevnte forskriften kjent ugyldig, ved å være i strid med likebehandlingskravet i Svalbardtraktaten. Norske domstoler kan ta stilling til spørsmålene etter norsk rett. Men uenighet om kvoterettigheter til andre stater i fiskevernsonen og forholdet til Svalbardtraktaten er mer egnet til å behandles på mellomstatlig nivå.

Stater plikter å løse sine rettstvister gjennom fredelig tvisteløsning. Det kan skje gjennom politiske så vel som rettslige virkemidler. I første omgang er forhandlinger mest aktuelt. Dersom dette ikke fører fram, kan tvisten i siste omgang bli brakt inn for en internasjonal domstol som avgjør den med en rettslig bindende dom.