Ved kgl. res. av 10. oktober 1997 ble det nedsatt et utvalg som fikk i oppgave å utrede spørsmål knyttet til førsteinstansdomstolenes organisering og saksportefølje, med sikte på å oppnå en bedre og mer rasjonell drift (”Strukturutvalget”, jf. NOU 1999:22 Domstolene i første instans).

På bakgrunn av St.meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden, besluttet Stortinget at antallet tingretter skulle reduseres fra 92 til 66. Denne strukturendringen ble vedtatt av Stortinget noenlunde samtidig med at Domstoladministrasjonen ble opprettet, og det ble en sentral oppgave for DA å sørge for at Stortingets vedtak ble gjennomført.

I St.prp. nr. 1 (2006-2007) heter det: «Etter at strukturendringene er sluttført bør det gjennomføres en evaluering av reformen og en vurdering av behovet og kriteriene for fremtidige strukturendringer.”

I 2010 sluttførte Domstoladministrasjonen arbeidet med gjennomføringen av Stortingets strukturvedtak av 2002. På bakgrunn av føringen fra Stortinget i St.prp.nr.1 (2006-2007) ble en evaluering av reformen straks igangsatt. Basert på Stortingets anvisning, ble det arbeidet ut fra et tredelt mandat: a) evaluering av reformen, b) vurdering av behovet for framtidige reformer og c) kriterier for eventuelle framtidige strukturreformer. Arbeidet ble gjennomført av Domstoladministrasjonen i samråd med Justisdepartement.

Det er derfor riktig, som Jenny Klinge påpeker, at Domstoladministrasjonen helt siden den ble opprettet i 2002 har vært opptatt av organiseringen av domstolene.

Les Jenny Klinge: Politikk i domstolforvaltninga

Det som ikke er riktig er at Domstoladministrasjonen har hatt en egen politisk agenda knyttet til endring av domstolstrukturen. Gjennomføringen av strukturreformen av 2002 ble uttrykkelig tillagt Domstoladministrasjonen og evalueringen av reformen ble gjennomført av Domstoladministrasjonen i samråd med Justisdepartementet.

Det var særlig to bærende hensyn som begrunnet reformen av 2002: Behovet for å styrke det faglige miljøet i domstolene, og redusere sårbarheten knyttet til driften av små domstoler. Evalueringen viste at etableringen av større enheter førte til en styrking av fagmiljøet og mindre sårbarhet i driften. Stortingets hovedmål med reformen ble altså oppnådd. Det ble også konkludert med at reformen hadde en positiv virkning på effektiviteten i domstolene.

Med hensyn til framtidige endringer av domstolstrukturen, uttales det i evalueringen at: «De positive erfaringene og gode resultatene som er oppnådd gjennom strukturendringene, innebærer at det er et klart og tydelig behov for nye strukturendringer i førsteinstans-domstolene.»

For Domstoladministrasjonen var det naturlig å følge opp den faglige anbefalingen i evaluering av 2010 om å etablere større domstoler i første instans. Spørsmålet ble tatt opp med Justisdepartementet og Justiskomiteen ved jevne mellomrom. Noen mindre endringer ble gjennomført i samarbeid med regjering og Storting i årene som fulgte, og i august 2017 ble Domstolkommisjonen etablert for å utrede spørsmålet en framtidig domstolstruktur. Også denne konkluderte med at det er faglig sterke grunner for en endring av domstolstrukturen.

Etter dette bør det kunne konkluderes med at Domstoladministrasjonens arbeid med og fokus på en endring av domstolstrukturen hele tiden har vært både faglig og politisk svært godt forankret. Arbeidet har altså ikke preg av å være en løsrevet, personlig og politisk agenda for nåværende styreleder og direktør, slik som Jenny Klinge antyder i sitt innlegg.

Ut fra det Jenny Klinge skriver om frivillige sammenslåinger, kan det synes som om hun har misforstått Domstoladministrasjonens rolle i disse sakene. Det kan derfor være behov for en oppklaring på dette punkt. For det første var det Stortinget selv som i Innst. 6 S (2015-2016) etablerte denne muligheten uten å presisere helt nøyaktig hva som ligger i begrepet «lokal enighet». For det andre kommer initiativet til slike frivillige sammenslåinger fra domstolene selv. Domstoladministrasjonens rolle er å bistå domstolene med å legge saken fram for Justisdepartementet. Det har vi gjort ved å gjennomføre samtaler og møter lokalt, for å avklare om det sannsynligvis kan oppnås lokal enighet om den ønskede sammenslåingen. For det tredje er det Justisdepartementet som gjennomfører den formelle høringen, som avklarer om det faktisk foreligger lokal enighet om spørsmålet. Og for det fjerde er det regjeringen som, basert på høringen, bestemmer om det foreligger tilstrekkelig lokal enighet til at sammenslåingen kan legges fram for Stortinget.

Etter at saken er oversendt departementet, har styret ingen ytterligere befatning med saken – heller ikke vedrørende hva som uttales under høringen – før sammenslåingen er endelig vedtatt av regjeringen.

Denne framgangsmåten ble fulgt i Vestfold (hvor domstolene er slått sammen etter stortingsbehandling) og på Romerike og i Østfold (hvor Stortinget har satt sammenslåingene på vent). Det er viktig å merke seg at spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig «lokal enighet» til at saken kan legges fram for Stortinget, ikke er et spørsmål som Domstoladministrasjonen avgjør. Dette er et politisk spørsmål som ligger utenfor vårt faglige ansvarsområde. I sitt budsjettforslag for 2021 har for øvrig regjeringen kommet med en presisering av hva som ligger i formuleringen «lokal enighet».

Jenny Klinge omtaler også ordningen med felles ledelse av domstoler og mener dette er første steget mot en nedleggelse. Jeg er ikke enig i den påstanden. Felles ledelse har vist seg som en effektiv ordning for å etablere større fagmiljøer, korte ned saksbehandlingstiden, gjøre domstolene mindre sårbare og bedre ressursutnyttelsen. Det er en ordning som kan stå på egne ben, men den har noen klare begrensninger sett i forhold til en sammenslåing av domstoler, først og fremst ved at sistnevnte gir større fleksibilitet og derved enda bedre ressursutnyttelse.

Når det gjelder vilkåret om at det skal foreligge «særlige grunner» for å etablere felles ledelse, har styret alltid vært nøye på at dette vilkåret praktiseres riktig. Det vil si at felles ledelse bare skal etableres i situasjoner hvor det er klart at fordelene ved å etablere felles ledelse vil bli oppfylt. For øvrig er det grunn til å minne om at vilkåret «særlige grunner» ikke framgår av domstolloven, men er en begrensning som styret selv har pålagt seg i forskriften som er vedtatt av styret.

Jenny Klinge gjentar beskyldningen om at Domstoladministrasjonen har nedprioritert de små domstolene. Denne påstanden blir ikke riktig selv om den gjentas. Takten i digitaliseringen av domstolene har vært politisk bestemt gjennom budsjettprosessen. Domstoladministrasjonens opprinnelige digitaliseringsforslag omfattet alle domstoler. Regjeringen og Stortinget valgte å begrense dette til de 12 største tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Dette måtte DA forholde seg til. Deretter har DA for hvert enkelt budsjettår foreslått en utvidelse av prosjektet til å omfatte alle domstoler. Nå har regjeringen etterkommet vår anmodning i budsjettet for 2021. 

Det er heller ikke slik at de små domstolene er blitt nedprioritert ressursmessig sett i forhold til de større domstolene. Heller tvert imot. Dette er påvist av Riksrevisjonen i Dokument 3:3 (2019-2020) som undersøkte effektiviseringspotensialet i tingrettene og lagmannsrettene. Riksrevisjonen konkluderte der med at: «Tingrettene som har under 5 årsverk har i gjennomsnitt et vesentlig høyere effektiviseringspotensial enn tingretter med over 20 årsverk.» Det vil i praksis si at mindre tingretter gjennomgående må tilføres, og får tilført, mer ressurser pr sak enn de større tingrettene. Det er også et faktum at de små domstolene har tatt en mindre andel av ABE-kuttene enn det deres saksinngang skulle tilsi. Det har igjen medført at de større domstolene, som allerede har flere saker pr ansatt, må ta de kuttene som egentlig skulle falle på de mindre domstolene. Dette er ytterligere økt belastningen på de store domstolene.  

Det er heller ikke slik at de små domstolene har blitt nedprioritert mht. fornying av bygninger. Det er heller slik at alle domstoler har vært politisk nedprioritert, helt siden det ble bygget flere nye tinghus som følge av den forrige strukturreformen i perioden 2002-2010. Vi har for eksempel arbeidet i 10-15 år med å få på plass hensiktsmessige lokaler for tingrettene i både Bergen, Stavanger og Drammen. Dette er store tingretter, som har ventet svært lenge på sine prosjekter. Her er altså de små domstolene i godt selskap. Faktisk har de mindre prosjektene blitt prioritert av Domstoladministrasjonen, fordi det har vært mulig å gjøre disse prosjektene innenfor vår egen budsjettramme. Det gjelder for eksempel Ofoten tingrett, Lofoten tingrett, Rana tingrett, Nord Østerdal tingrett, Sogn og Fjordane tingrett (både rettsstedene i Sogndal og Førde) og Sunnmøre tingrett. På Nesbyen pågår rehabilitering og utvidelse av lokalene som tilrettelegges for samlokalisering av Hallingdal tingrett/Øvre Buskerud jordskifterett. I Harstad og Molde pågår planleggingen for tilsvarende rehabiliteringer og utvidelse for samlokalisering av henholdsvis Trondenes tingrett/Ofoten og Sør-Troms jordskifterett og Romsdal tingrett/Romsdal jordskifterett.

Forslaget om endring av rettskretsene, men med opprettholdelse av samtlige rettssteder, ivaretar ønsket om en desentralisert struktur samtidig som vesentlige domstolfaglige mål kan realiseres. Dette er et kompromiss som legger til rette for en ordning som kan vare på lengre sikt. Og det er ingen nedbygging av distriktsdomstoler – snarere tvert imot. Slik situasjonen er i dag, vil det f.eks. være problematisk å fornye ledige saksbehandlerstillinger i domstoler som ikke har nok saker til å forsvare dagens bemanning, se min henvisning til Riksrevisjonens rapport. Særlig problematisk er dette under hensyn til de effektiviseringstiltakene som domstolene i dag, og i framtiden må regne med, blir pålagt, uansett regjering. Når vi nå får digitalisert alle domstolene, vil saksbehandlingen i stor grad være uavhengig av lokaliseringen av saksbehandlerstillingene. Det betyr at det med en utvidelse av rettskretsene vil være helt andre muligheter for å opprettholde bemanningen i de små domstolene enn det dagens struktur gir.

Også domstolene beveger seg nå inn i en digitalisert virkelighet, noe alle er interessert i. Dette gir nye muligheter, også sett i en distriktspolitisk sammenheng. Men for å få en effektiv utnyttelse av disse mulighetene må vi ha en styringsstruktur som er tilpasset den nye virkeligheten. Dette får vi med rettskretsalternativet.