JURK har mottatt henvendelser om seksuell trakassering i en årrekke, og vi ser at mange av våre klienter er usikre på om det de har vært utsatt for er seksuell trakassering. Høyesterettsdommen som kom julen 2020 ga et etterlengtet bidrag til hvordan forbudet mot seksuell trakassering skal tolkes. I en kommentar i Rett24 skriver advokat Nicolay Skarning at avklaringene antagelig vil føre til at flere saker vil bli ført for Diskrimineringsnemnda, noe vi håper han har rett i.

Les: Metoo-dommen – Seksuell trakassering og rettssikkerhet

Skarning stiller imidlertid spørsmål ved om rettssikkerheten til den anklagede blir tilstrekkelig ivaretatt ved behandling i Diskrimineringsnemnda. JURK er enig i viktigheten av at alle parters rettssikkerhet blir ivaretatt – men vi mener Skarning i sin kommentar mister målet av syne.

Nemnda gir økt rettssikkerhet

Å ta saken inn for domstolene er for mange arbeidstakere en illusorisk mulighet i dag, noe Skarning selv påpeker. Dette understrekes av at domstolen nærmest ikke har behandlet noen saker om seksuell trakassering de siste tjue årene. Frem til januar 2020 var dette likevel den eneste måten man kunne få fastsatt at man var blitt utsatt for seksuell trakassering. Utvidelsen av Diskrimineringsnemndas myndighet gjør at begge parter for første gang har en reell mulighet til å bli hørt og få saken sin prøvd. At det allerede har blitt klaget inn 23 saker om seksuell trakassering for Diskrimineringsnemnda viser at behovet for dette lavterskeltilbudet er stort.

Skarning poengterer at det er viktig å se på om balansen mellom klager og innklaget sin rettssikkerhet er tilfredsstillende, for å unngå at uskyldige «dømmes» i saker for Diskrimineringsnemnda. Vi mener det er uriktig å si at nemnda kun ivaretar den ene parts rettssikkerhet. Diskrimineringsnemnda er underlagt de samme reglene og beviskravene som i domstolen, og i tillegg har nemnda en selvstendig plikt til å sørge for at saken blir godt opplyst. Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm har påpekt at det ikke er lettere å få noen dømt for seksuell trakassering i nemnda enn i retten.

Overdreven frykt

Skarning skriver i sin kommentar at det kan bli utfordrende for Diskrimineringsnemnda å skille ut feilaktige anklager. På bakgrunn av en undersøkelse fra Det Kriminalpræventive råd i København (2009), som viser at 7,3 % av voldtektsanklager i Danmark var feilaktige, hevder Skarning at feilaktige anklager om seksuell trakassering i Norge kan få et omfang på 10-15 %.

For det første mener JURK at en rapport om voldtektsanmeldelser fra Danmark ikke har automatisk overføringsverdi for å vurdere tilstanden på seksuell trakasserings-feltet i Norge. Rapporten Skarning viser til presiserer for det andre at av de falske anmeldelsene ble en tredjedel levert av unge jenter under 15 år eller kvinner med psykiske/sosiale utfordringer, og viser at det er kvinner som urettmessig blir siktet for falsk anmeldelse. Bildet er altså mer nyansert enn det vi får presentert av Skarning. 

For det tredje underbygger han påstanden sin ved å hevde at terskelen for å anmelde en voldtekt er høyere enn å fremme en anklage om seksuell trakassering, og at man derfor kan nærme seg en dobling i antallet falske anmeldelser. Det er ingen tvil om at det er en høy terskel for å anmelde en voldtekt til politiet, og at det medfører er en stor påkjenning.

JURKs erfaring er at det også oppleves som svært vanskelig å melde ifra om tilfeller av seksuell trakassering. En grunn til dette kan være belastningen dette utgjør. Både helsedirektoratet og arbeidstilsynet opplyserat den som utsettes for seksuell trakassering kan oppleve alvorlige helsemessige utfordringer i etterkant, noe som kan føre til sykmelding.

En annen grunn kan være den sentrale rollen arbeidsplassen har i voksne menneskers liv. Ved å klage inn tilfeller av seksuell trakassering opplever mange at de setter arbeidsforholdet på spill. Mange forsøker å gå gjennom jobbens interne prosesser før de klager til nemnda, slik at den totale prosessen blir langvarig. 

Skarning skriver videre at det ofte er mye konkurranse på arbeidsplasser, som kan være kime til sjalusi og konflikter mellom kolleger. Han presenterer dette som en mulig motivasjon til å komme med falske anklager om seksuell trakassering. JURK erfarer derimot at svært mange frykter for hva som vil skje hvis de varsler. Denne frykten er ikke ubegrunnet. Særlig kvinner som varsler, kommer ofte dårligere ut av situasjonen enn trakassøren. Varsleren kan oppleve å bli omplassert eller å måtte si opp jobben fordi det er belastende at ledelsen ikke tar tak. Falske anklager vil i mange tilfeller ødelegge mer for en selv enn for den anklagde.

Skjulte tilfeller av seksuell trakassering  

Det er et reelt problem at de som er utsatt for seksuell trakassering ikke varsler eller forteller noen om det. Det siste halvåret har vi sett dette på studieplasser, i organisasjonslivet, i bokbransjen, og nå blant jurister. En undersøkelse i regi av Juristforbundet i 2018 viste at 20 % av deres medlemmer hadde opplevd seksuell trakassering, og 80 % av disse valgte å ikke varsle. Selv jurister, som det må antas at kjenner til lovgivningen, varsler altså ikke. Dette vitner om et problem.

Det reelle problemet som må avhjelpes er mangelen på innmeldte forhold, ikke det motsatte, og det er her Diskrimineringsnemndas myndighet skal hjelpe til å senke en svært høy terskel.