Artikkelforfatteren representerte en av partene i den omtalte saken.

Med Høyesteretts nylige Metoo-dom før jul, har vi fått viktige avklaringer av begrepet seksuell trakasserings nedre grenser – det som dreier seg om uønsket og plagsom seksuell oppmerksomhet. Høyesterett kommenterte også regelen om delt bevisbyrde (likestillings- og diskrimineringsloven § 37) og presiserte at denne bare benyttes ved absolutt bevistvil – bevissituasjoner som sjeldent forekommer i praksis.

Dommen gjør det lettere for borgerne å forutberegne sin rettsstilling, og den vil antagelig også medføre en økning av slike saker til Diskrimineringsnemnda. Dermed blir det viktig å se på om balansen mellom klager og innklagd er tilfredsstillende, slik at ikke unødvendige konflikter skapes og uskyldige dømmes.

Les: Trakassert mekanikerlærling vant Høyesteretts første metoo-sak

Rettssikkerhetsmessige spørsmål

Diskrimineringsombudsloven fra 2017 har lagt opp til at saker om seksuell trakassering fra 1.1.2020 skal gå uten kostnader for partene for den statlige Diskrimineringsnemnd. Nemnda har tre medlemmer, hvorav minst en skal ha dommerkompetanse, og nemndas sekretariat i Bergen utreder sakene på forhånd. Saksbehandlingen er skriftlig og vanligvis uten advokater, men det kan settes av et inntil 30 minutters muntlig møte. Noen rettssikkerhetsmessige spørsmål kan reises:

1) Feilaktige anklager i størrelsesorden 10–15 prosent?

En utfordring for Diskrimineringsnemnda er å skille ut de feilaktige klagene, som med delt bevisbyrde kan lede til feilaktige «domfellelser». En «dom» på seksuell trakassering vil av allmennheten lett kunne oppfattes som at vedkommende både har begått utroskap og noe straffbart, selv om ingen av delene er tilfelle. Et feilaktig, negativt vedtak i Diskrimineringsnemnda kan derfor få alvorlige følger for både vedkommendes privatliv og arbeid.

En undersøkelse fra Det Kriminalpræventive råd i København (2009), viste at hele 7,3 % av voldtektsanklagene i Danmark var beviselig feilaktige. Om motivene ble det sagt:

«Blandt de kvinder der anmelder falsk, viser der sig at være en overrepræsentation af kvinder, der er belastede på mange områder i livet. Særligt kvindens behov for omsorg og opmærksomhed er årsag til den falske anmeldelse. Derudover findes motiverne at være begrundede i hævn/vrede eller et ønske om at dække over en løgn, pinlig opførsel og/eller et regelbrud overfor forældre.»

Terskelen for å anmelde en voldtekt er generelt mye høyere enn for å fremme en anklage om seksuell trakassering: Anmelder må inn til politiavhør, underlegges legesjekk med videre. Fra arbeidslivet vet vi på den andre siden at konkurranse om lønn, arbeidsoppgaver, karriere mv. er kimen til sjalusi og mange konflikter. I tillegg kan klage til Diskrimineringsnemnda settes opp kostnadsfritt på 30 minutter på nemndas hjemmeside, og uten risiko for motpartens sakskostnader. Med tallene fra Danmark som basis, kan vi derfor frykte at feilaktige klager på seksuell trakassering kan ha et omfang i størrelsesorden 10–15 prosent.

Dette vil gi Diskrimineringsnemnda – uten de samme verktøy for bevisavskjæring og krysseksaminasjon som i domstolene – en utfordring i å hindre feilaktige vedtak, særlig mot ressurssvake innklagede, som ikke har råd til advokat. Slike utfordringer kan være feilaktige påstander, tendensiøse skriftlige uttalelser fra venner og kolleger, fotografier tatt ut av en sammenheng mv, som under skriftlig behandling ikke så enkelt kan avsløres.

1) Manglende overprøvingsmulighet

Vedtakene fra Diskrimineringsnemnda kan ikke klages inn for et overordnet organ, og har virkning som en dom etter tre måneder, om ikke innklagd tar ut stevning mot staten ved Oslo tingrett. Denne overprøvingsmuligheten er først og fremst bare av teoretisk art: En som er "dømt" av Diskrimineringsnemnda kan ikke ta på seg den byrde og risiko det vil medføre å ta ut stevning mot staten i Oslo tingrett, med omvendt bevisbyrde, og med regjeringsadvokaten på den andre siden. En mulighet er imidlertid å stille krav til saksbehandlingen i Diskrimineringsnemnda, bevisavskjæringsspørsmål, muntlige høringer mv, og deretter sende klage til Sivilombudsmannen på de punkter man eventuelt er misfornøyd med. Sivilombudsmannen er imidlertid ikke en reell overprøvingsinstans, uten i de sjeldne tilfeller der nemnda eventuelt har begått saksbehandlingsfeil.

3) Forhold langt tilbake i tid opp mot kontradiksjon

Retten til kontradiksjon er et grunnleggende rettssikkerhetsmessig krav - både for å kunne forsvare seg, vurdere eget alibi og eventuelt finne egne vitner. Også tidspunktet for kontradiksjonen er et viktig spørsmål. Får man først uttale seg mange år etter en påstått hendelse, har kontradiksjonen mindre verdi. Det er ikke tilfeldig at alle store tariffavtaler krever at forhold av betydning for de ansatte skal fremlegges av bedriften «så snart som mulig», det vil si med en gang det foreligger noe konkret. Dette bør være en rettesnor for sakene om seksuell trakassering også, selv om ikke Høyesterett oppstilte noe slikt krav i Metoo-dommen. Det var der tale om forhold et par år tilbake i tid før tingrettens behandling, og som bare i noen grad hadde vært tatt opp med bedriften underveis.

Det er klager som bestemmer når klagen skal fremmes, og som kan bestemme seg for at klagen fremmes lenge etter at den påståtte seksuelle trakassering har skjedd – selv om klager sitter på tidsnære bevis som legelogg, e-poster, bilder osv. Det kan være gode grunner for at han eller hun gjør dette – vedkommende kan for eksempel ha forsøkt å fortrenge den ubehagelige opplevelsen. Kombinert med den delte (omvendte) bevisbyrde, setter en sent fremsatt klage likevel innklagde i en vanskelig situasjon for å forsvare seg, som kan lede til feilaktige vedtak

Innklagedes posisjon

Diskrimineringsnemnda har anledning til å avvise saker som ligger over tre år tilbake i tid. Dette har, som vi har sett, gode grunner for seg. Tre år er også den alminnelige foreldelsesfrist i Norge, men også anklager innen dette tidsrom, om de er tidsmessig diffuse, kan sette innklagede i en svak posisjon. Dette blir en del av Diskrimineringsnemndas utfordringer.

Rettssikkerheten for ofre for seksuell trakassering er blitt betydelig styrket de senere årene, både gjennom lovgivning, opprettelsen av Diskrimineringsnemnda og Høyesteretts første Metoo-dom. I en rettsstat skal også innklagedes rettssikkerhet ivaretas, og man må unngå at uskyldige mennesker dømmes for et så belastende forhold som seksuell trakassering er.

Om rettssikkerheten i dag er tilstrekkelig balansert mellom klager og innklagde vil utviklingen i Diskrimineringsnemndas praksis gi svaret på.