I et innlegg i Rett24 den 2. januar 2026 peker statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Motzfeldt Kravik på at FNs rolle som internasjonal regelutvikler og bilegger av konflikter er truet. Regjeringen har møtt denne utfordringen med å intensivere sitt arbeid med respekt for folkeretten og nødvendig reform av internasjonale institusjoner, skriver han. Videre peker han på at «Utgangspunktet må tas i Norges utvetydige egeninteresse i at folkeretten respekteres og internasjonalt samarbeid opprettholdes.» Han avslutter med å fremheve at en regelbasert verdensorden speiler norsk utenrikspolitikk på sitt beste og at dette gir håp for en fremtid basert på rettsregler og sterkere internasjonale organisasjoner.

Timingen for innlegget kunne knapt vært bedre med tanke på de siste dagers hendelser i Venezuela.

Innenrikspolitisk kan man imidlertid reise spørsmålet om folkeretten holdes like høyt av norske myndigheter, i hvert fall når det gjelder tilnærmingen til konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og den tilknyttede FN-komiteen (CRPD-komiteen).  Som kjent ble CRPD-konvensjonen nylig inkorporert i menneskerettsloven, se § 2 nr. 6.

I forarbeidene til loven, Prop. 162 L (2024-2025) og i innstillingen fra Justiskomiteen, Innst. 44 L (2025-2026), levnes hverken konvensjonen som etablerer av rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne eller CRPD-komiteen mye ære. Inkorporeringen antas av departementet å ikke medføre rettigheter utover det norsk rett allerede gir. CRPD-komiteen fremstilles av departementet som inkompetent og uttalelser fra komiteen er det ikke grunn til å vektlegge som rettskilder i tolkningen av konvensjonen. Departementet og justiskomiteen fremholder den internasjonale signaleffekten av inkorporeringen og at dette har politisk og symbolsk betydning. Jeg går ikke nærmere inn på dette, men viser til den debatten som nylig har pågått i Advokatbladet mellom advokatene John Christian Elden og Andreas C. Halse, ordfører for justiskomiteen June Trengereid Gruer (AP) og meg selv.

Det er derfor å håpe at den regelbaserte tilnærmingen som statssekretær Motzfeldt Kravik fremhever at regjeringen og Utenriksdepartementet arbeider etter og for, herunder respekten for FNs institusjoner, også velges der folkeretten kan medføre internrettslige forpliktelser overfor egne borgere.