Forfatterne er redaktører av boken «Kriseregulering. Lovgivning under koronakrisen»

Selv om koronapandemien er et tilbakelagt kapittel, er arbeidet med å lære av håndteringen ikke helt over. For en måned siden leverte Kontroll- og konstitusjonskomiteen en innstilling med vurdering av myndighetenes håndtering av koronapandemien. Innstillingen skal snart debatteres i Stortinget. Innledningsvis viser komiteen til at myndighetene i liten grad har problematisert og evaluert at smitteverntiltakene i all hovedsak ble gjennomført ved hyppige lovendringer som grep alvorlig inn i folks hverdag og folks rettigheter. Noen av disse rettighetene har et folkerettslig grunnlag og krever særlig oppmerksomhet fra lovgiver og rettsbrukere.

Høyesterett har i flere dommer gitt veiledning om forholdet mellom smittevernloven og EMK. I en avgjørelse fra i fjor sommer, HR-2024-1107-A Karantenehotell, gir Høyesterett viktig veiledning om forholdet mellom smittevernlovens hjemler om karantene og EØS-rettens krav til bevegelsesrestriksjoner mellom EØS-stater. Selv om denne avgjørelsen på mange måter er forbilledlig i tilnærmingen til inkorporert folkerett, illustrerer den også at det er lett å overse relevant folkerett som ikke i like stor grad er synliggjort i lovverket.

Karantenehotell i Høyesterett

Saken gjaldt straff for brudd på forskrift som påla opphold på karantenehotell ved innreise til Norge. I dommens avsnitt 88 vises det til at forsvarer i tilknytning til lovkravet har «gjort gjeldende at plikten til å betale egenandel for oppholdet var i strid med … IHR-forskriften». Til dette kommenterer førstvoterende med tilslutning fra samtlige dommere i avdelingen: «Uavhengig av hva som måtte følge av denne forskriften, kan anførselen ikke føre frem. Bestemmelsen om egenandel hadde klar lovhjemmel i smittevernloven § 4-3 andre ledd andre punktum».

Her har noe gått galt.

Det er riktig at IHR-forskriften bestemmer at det ikke kan kreves dekning av utgifter fra reisende for «påkrevd isolasjon av eller karantene for reisende», jf. forskriftens § 22 tredje ledd bokstav d. Det er også riktig at kravet om egenandel hadde klar lovhjemmel i smittevernloven, som etter trinnhøydeprinsippet i utgangspunktet går foran en motstridende regel i forskrift. Det er likevel ikke en tilstrekkelig vurdering her.

Folkerettens betydning

Som det fremgår av forskriftens kortnavn, «IHR-forskriften», er forskriften først og fremst en gjennomføring av IHR, som er en forkortelse for International Health Regulations, Det internasjonale helsereglementet. Dette er et folkerettslige forpliktende reglement vedtatt av WHOs medlemsstater, herunder Norge. Reglementet er altså folkerettslig forpliktende for Norge, og har i artikkel 40 en bestemmelse som forbyr statene å kreve betaling for nærmere angitte ytelser, herunder «appropriate isolation or quarantine requirements of travellers» jf bokstav c. Etter ordlyden er altså Norge folkerettslig forpliktet til å ikke kreve dekning av utgifter til karantehotell for reisende. Hvilken betydning har dette?

Etter smittevernloven § 1-2 fjerde ledd gjelder «lovens bestemmelser med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat». Stortinget har altså bestemt at smittevernlovens bestemmelser skal vike for folkerettslige forpliktelser som er til fordel for individet, såkalt sektormonisme. Det gjelder også for Det internasjonale helsereglementet. Derfor blir det feil når Høyesterett avviser anførselen om at det ikke var hjemmel for plikten til å betale egenandel. Selv om bestemmelsen om egenandel hadde klar lovhjemmel i smittevernloven § 4-3 andre ledd andre punktum, gjelder denne bestemmelsen med de begrensninger som følger av artikkel 40 bokstav c i Det internasjonale helsereglementet, altså forbudet mot å kreve betaling for «appropriate isolation or quarantine requirements of travellers». Hvem vet hvor mange innreisende som betalte en egenandel for karantenehotell i strid med Norges folkerettslige forpliktelser?

Lovgiver må se og synliggjøre folkeretten

Karantenehotelldommen reiser spørsmål ved om det er tilfredsstillende med en generell henvisning til sektormonisme i en innledende bestemmelse i lover. For smittevernloven spesielt, som hjemler svært inngripende tiltak, kan man spørre om ikke begrensninger i folkerettslige regler bør synliggjøres i større grad i selve lovteksten. Et forbilde kan være folketrygdloven. Etter forslag fra Trygdekoordineringsutvalget, er det i folketrygdloven lagt inn såkalte folkerettsmarkører i de kapitlene i loven der det er særlig viktig at rettsbrukere er oppmerksomme på at loven må tolkes i lys av folkerettslige regler.

Smittevernloven er nå under revisjon. Myndighetenes håndtering av koronapandemien skal snart debatteres på Stortinget. Dette er et godt tidspunkt for å øke oppmerksomheten om at internasjonalt folkehelsesamarbeid også har rettslige sider som både lovgiver, helsemyndigheter og rettsbrukere må være klar over.