Innsatte i norske fengsler kan overføres til soning hjemme uten elektronisk kontroll når minst halve straffen er gjennomført. Hjemmesoning er ikke noe den innsatte har krav på, men noe fengselet kan gi dersom de finner det riktig etter en vurdering av den innsatte og vedkommendes situasjon. Likevel opplever Jussbuss at hjemmesoning i praksis er nærmest umulig å få innvilget, fordi den innsatte for eksempel ikke har begått grov nok kriminalitet, har et alvorlig rusmisbruk eller omfattende kriminelt nettverk. Slik bør det ikke være.

Det er viktig å presisere at hjemmesoning uten elektronisk kontroll ikke betyr at innsatte står fritt til å gjøre hva de vil eller oppholde seg hvor som helst. Noen av vilkårene for å få innvilget hjemmesoning er blant annet at man har et fast sted å bo, jobb eller skole utenfor fengselet, og avstår fra all bruk av rusmidler. Det oppstilles en oppmøteplikt minst en gang i uken, i tillegg til at kriminalomsorgen når som helst kan komme uanmeldt på besøk for å sjekke at vilkårene overholdes. Det er fortsatt en stor grad av kontroll av soningen, selv om domfelte får sone deler av straffen i hjemmet sitt.

Det kreves også at det er sikkerhetsmessig forsvarlig å innvilge hjemmesoning, som betyr at det må vurderes som trygt å la domfelte sone resten av straffen hjemme. I denne vurderingen ses det hen til om det er fare for at domfelte vil rømme, eller begå ny kriminalitet. Det er altså en høy terskel for å kunne innvilges hjemmesoning. Innsatte som ikke har hatt en eksemplarisk soning fra start vil i praksis aldri oppnå sikkerhetskravet.

Jussbuss´ erfaring gjennom vår kontakt med innsatte er at hjemmesoning i praksis nærmest er umulig å få innvilget, selv om vilkårene som nevnt over er oppfylt. Dette skyldes kriminalomsorgens forståelse av vilkåret om at hjemmesoningen må være hensiktsmessig for å sikre en «fortsatt særlig positiv utvikling». Vi har snakket med innsatte som har benyttet nærmest alle muligheter de har hatt under soningen til å sørge for en «særlig positiv utvikling», og som tilrettelegger for en fortsettelse av utviklingen under hjemmesoningen. De har for eksempel tatt arbeid eller utdanning i fengselet, deltatt på ulike kurs, jobbet frivillig, organisert aktiviteter, hatt samtaler med prest, kuttet kontakt med tidligere nettverk, og heller ikke fått reaksjoner eller positive urinprøver under soningen. Med andre ord har innsatte hatt en eksemplarisk soningsprogresjon, og tatt grep for å kunne tilbakeføres til et liv uten kriminalitet. Likevel opplever vi at kriminalomsorgen gir uttrykk for at domfelte ikke hadde et dårlig nok utgangspunkt til å starte med, til å kunne hatt en «særlig» positiv utvikling. Som en konsekvens av dette får de ikke innvilget hjemmesoning, og straffes for å være for flinke.

Spørsmålet er da hvordan man egentlig skal kunne få hjemmesoning. Innsatte bør ikke straffes for å ha et bedre utgangspunkt for et liv uten kriminalitet ved starten av soningen enn andre. Det avgjørende må være hver enkelt sin utvikling ut fra egne forutsetninger. Etter dagens vurderinger fra kriminalomsorgen blir hjemmesoning i praksis gjort utilgjengelig for de fleste, da de flinke ikke har et dårlig nok utgangspunkt, og de med dårlig nok utgangspunkt ikke er flinke nok. Slik kan det ikke fortsette.