Saken Høyesterett nå har avgjort har utgangspunkt i en straffesak der en 70 år gammel mann er tiltalt for gjentatte tilfeller av slag med knyttet neve mot hodet og ansiktet til ektefellen sin. Tiltalen omfattet tre situasjoner spredt ut over siste halvdel av 2021.
Det spesielle med saken, og årsaken til at den nå har vært i i Høyesterett, er at kvinnen ikke ville forklare seg i retten. Overfor lagmannsretten uttalte hun at hun ikke ønsket straff for ektemannen, og at hun hadde tilgitt ham. På direkte spørsmål om det hun tidligere har forklart er riktig, svarte hun «ingen kommentar».
Leste opp
Uten fornærmedes muntlige forklaring, har påtalemyndigheten bygget saken på politiforklaringene, legejournaler og andre samtidige nedskrivninger. Det helt sentrale beviset i saken bygger på at kvinnen den påfølgende dagen oppsøkte legevakten i Oslo. Der ble det konstatert hevelse og misfarging i ansiktet.
– Anken knytter seg til adgangen til å lese opp fornærmedes forklaring der hun har forklart seg for politiet, men nekter å forklare seg for retten, sa forsvarer Omar Tashakori til Rett24 i februar.
I journalen fremgår at kvinnen forklarte at hun ble slått av mannen sin dagen i forveien, med «knyttneve rett mot ansikt og skalle», at han hadde tok nøklene hennes slik at hun ikke klarte å komme til legevakten før dagen etter, og at det hadde vært flere episoder med vold, og ektemannen hadde «beklaget seg til henne og lover at dette ikke vil gjenta seg».
Tretrinns-vurdering
Forsvarer har overfor Høyesterett anført at det å tillate opplesning av politiforklaringen og journalnotatene medførte en krenkelse retten til kontradiksjon etter EMK artikkel 6. Høyesterett konstaterer at problemstillingen gjelder situasjonen der et skriftlig bevis gjengir forklaringen fra en tredjeperson som andrehåndsopplysninger.
Etter en gjennomgang av praksis fra EMD, oppsummerer Thomas Chr. Poulsen – som for øvrig er førstvoterende for første gang i denne dommen – rettstilstanden slik:
«Der et vitne ikke møter under hovedforhandlingen, eller nekter å forklare seg, kan opplesning av en forklaring som vitnet tidligere har gitt til politiet eller retten, først skje etter en vurdering av (1) om det er gode grunner til at vitnet ikke møter eller forholder seg taust, (2) om forklaringen er det eneste eller avgjørende beviset, eller om det har betydelig vekt, og (3) om det foreligger tilstrekkelige balanserende faktorer som veier opp for den manglende muligheten for krysseksaminasjon, og som gir trygghet for at rettssaken, samlet sett, er rettferdig.»
Var rettferdig
I den konkrete vurderingen kommer Høyesterett til at disse vilkårene er oppfylt i det aktuelle tilfellet, blant annet under henvisning til at tiltalte ble gitt anledning til å imøtegå fornærmedes oppleste forklaring ved selv å avgi forklaring for lagmannsretten, noe han avsto fra.
«I lys av disse momentene mener jeg at det forelå tilstrekkelige balanserende faktorer som veier opp for den manglende muligheten for krysseksaminasjon av fornærmede. Jeg er derfor ikke i tvil om at rettssaken samlet sett var rettferdig, til tross for at fornærmedes politiforklaring ble lest opp uten at tiltalte hadde mulighet for krysseksaminasjon», heter det i dommen Høyesterett avsa fredag, som du finner her.
