Lovverket har sakte, men sikkert gått i retning av likestilling mellom heterofile og likekjønnede par. Det er det gode grunner til, også rettslig sett: For at en forskjellsbehandling mellom heterofile og likekjønnede skal stå seg, kreves det spesielt overbevisende eller tungtveiende grunner, heter det fra Den europeiske menneskerettsdomstol. Hvis ikke, er det ulovlig diskriminering.
Likevel finnes det fortsatt forskjeller mellom heterofile og likekjønnede rundt om i loven der begrunnelsen er tynn eller så å si mangler. Den såkalte pater est-regelen har fått en del omtale i tilknytning til at barneloven er under vurdering: Mens mors ektemann automatisk blir regnet som barnets far, gjelder ikke samme automatikk hvis mors ektefelle er en kvinne. Regelen er opphavet til et verserende representantforslag på Stortinget.
Fikk avslag
Mindre oppmerksomhet har derimot forskjellsbehandlingen av samboere fått. Vi bisto nylig et nybakt foreldrepar, to kvinner, til et barn født ved assistert befruktning i Norge. En vanlig måte å få barn på – og lovlig i lang tid, for to kvinner, som for en kvinne og en steril mann, eller selv for enslige de siste årene.
Problemet oppsto da kvinnen som ikke hadde født, søkte om medmorskap til barnet. Det paret trodde var en formalitet, endte med avslag og fortvilelse. Avslaget var begrunnet i at paret, på grunn av jobbsituasjon, ikke bodde på samme adresse på befruktningstidspunktet. At de bodde og eide hus sammen på fødselstidspunktet, var i et mangeårig forhold, samt hadde gjennomført den assisterte befruktningen i fellesskap, var i myndighetenes øyne uten betydning siden de ikke oppfylte et adressevilkår i en 16 år gammel forskrift. Jordmors uttalelse om at barnets beste var å ha begge som juridiske omsorgspersoner, rokket heller ikke ved vurderingen, selv om barnets beste alltid skal være et grunnleggende hensyn i saker om barn.
Rettslig sett er det ikke det firkantede adressevilkåret som er mest problematisk; staten må ha et albuerom i vurderingen av og vilkårene for foreldreskap. Problemet er at et slikt vilkår ikke gjelder for et heterofilt par i samme situasjon. Hadde vår klient vært mann, hadde det vært nok å erklære farskap, og med mors samtykke hadde det vært case closed: Ingen søknadsprosedyre, ingen flere vilkår, ingen overprøving fra staten.
Snudde til slutt
De løse rammene for farskapserklæring gjelder uavhengig av om mannen er biologisk far. Fleksible regler blitt til over tid, begrunnet nettopp i barnets beste og at trygge rammer og to omsorgspersoner trumfer biologi. Men for to kvinner er det altså annerledes og mindre fleksibilitet å spore. Det er vanskelig å se at begrunnelsen for forskjellsbehandlingen er særlig bedre enn at regelen ikke har holdt tritt med utviklingen i samfunnet og lovverket ellers.
Paret i vår sak fikk også avslag da de klaget på vedtaket, og det var først da de engasjerte advokat og sendte søksmålsvarsel om at avslaget var diskriminerende og EMK-stridig, at staten snudde og innvilget medmorskap til tross for forskriftsvilkåret. Men det bør ikke være nødvendig at det må gå helt dit. Manglende formell foreldrestatus har store negative konsekvenser for både foreldre og barn, enten de er rettslige, økonomiske eller emosjonelle.
Til våren skal regjeringen legge frem forslag til ny barnelov. Blant spørsmålene til vurdering er nye regler for foreldreskap for likekjønnede par. Det er bra og på tide. Det minste man bør kunne forvente av regler som forskjellsbehandler få og hardt, er at de er gjennomtenkte og velbegrunnede.
