Departementets overrumplende forslag til nye disiplinærregler for advokater bør trekkes tilbake og sendes ut til høring på nytt. Forslaget bygger på et helt forfeilet syn på Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, prinsippene om retten til adgang til domstolene. Advokatlovutvalgets meglingsinstitutt kastes ut av vinduet til skade for forbrukerne, samtidig som næringslivsklienter som Deutsche Bank og DnB påtvinges «beskyttelse» ingen har bedt om. Alle tre forslag har gått helt under radaren, dessverre.

I Ot. Prp. 214 L (2020-2021) 20.8 på s. 210-211 forsøker departementet vri seg rundt Høyesteretts klare avgjørelse i HR-2019-1948-U, der advokaters og klienters utvilsomme rett til å velge behandling av salærtvistesaker for domstol fremfor i disiplinærsystemet, ble knesatt.

Myte

I dag fastslår advokatforskriftens § 5-3 sjette ledd at dersom salærsak står for domstol og «samme spørsmål» vil bli behandlet der som i eventuelle klagesak, så skal domstolsbehandling ha prioritet. Men Høyesterett har fastslått sitt syn ikke ved å vise til advokatforskriften, som departementet feilaktig synes å tro. Retten til domstolsbehandling beskyttes uansett like fullt av EMK og Grunnloven og går klart foran en forskriftsbestemmelse. Det hjelper ikke avskaffe 5-3, som departementet foreslår.

I den nye proposisjonen heter det «triumferende» at man ved slik lovendring kan hindre «omgåelse» som «skader advokatstandens anseelse», og advokater tillegges udokumentert klanderverdige motiver. Her har man forstått ingenting av advokaters tenkning.

Påstanden om klanderverdige motiver er bare en myte og bygger på kunnskapsløshet skapt av involverte som ikke analyserer og dokumenterer, men som kanskje er mer engstelige for å miste egen makt og helst vil ha mer. Lovgiver er blitt villedet.

Ved domstolsbehandling skjer ingen «omgåelse». Behandlingen blir jo bare bedre. I domstolene får klienter og advokater en uhildet og meget kvalifisert vurdering av tvistesaker basert på hevdvunne rettssikkerhetsprinsipper om forsvarlig saksbehandling, etter praktisering av muntlighetsprinsippet – også med mulighet til direkte kontakt og megling mellom partene – og dom basert på hva som er avtalt og hva som følger av obligasjonsrettslige prinsipper. I rettspraksis brukes med hensikt ikke regler for god advokatskikk, bare hvis det uttrykkelig er avtalt. Alle dommene som finnes her, er ikke saksbehandlet i proposisjonen, ikke engang nevnt. Det finnes iallfall et tyvetalls dommer lovgiver ikke synes kjenne til.

Ole Brumm-preg

Disiplinærsystemet er derimot så dårlig utrustet at det gjennomgående må bli mye vilkårlighet. De underbetalte nemndsmedlemmene bruker i snitt kanskje en halv time per sak, så her går det så fort i svingene at vi ikke kan snakke om noen form for rettssikkerhet. Slikt liker ikke oppegående advokater som har satt seg inn i problemstillingene, selvsagt. Departementet kjenner ikke til begrunnelsen for å slippe vilkårlighet, tydeligvis.

Advokatlovutvalget foreslo tvungen megling mellom advokat og forbrukerklienter ved tvist om salær. Departementet tar uttrykkelig avstand fra meglingsforslaget, se punkt 20.10.4 s. 213. I tillegg foreslår departementet en underlig krysning med Ole Brumm-preg. For å ivareta retten til domstolsbehandling som departementet føler seg tvunget til å beholde, foreslås at det nå skal bli mulig å behandle salærtvister begge steder, både i disiplinærsystemet og for domstolen! Vi har fått et kaudervelsk forslag av typen «ja, takk, begge deler» som skaper flere problemer enn det løser. For hva skal da gå foran, dom eller disiplinærbeslutning? Det sier prop.en lite om. Antagelig må dom gå foran, og hva er da oppnådd? Her kommer dårlig gjennomtenkt løsning og byråkrati som kaster over bord alt Advokatforeningen foreslo, dessverre.

Skal man endre loven, viser Høyesterett i sin avgjørelse nevnt innledningsvis til at det i tilfelle kan gjøres nettopp ved å innføre megling, se henvisningen i kjennelsen til advokatlovutvalgets NOU 2015:3 sitt forslag på side 505, vist til i Høyesteretts kjennelse i avsnitt 22. Ved tvungen megling ivaretas hensynet til billig og rask behandling til fordel for forbrukerklienter. Samme rimelige behandling for forbrukerne oppnås ikke ved departementets forslag, som ikke hindrer domstolsbehandling.

Smørje

Ingen har bedt om departementets forslag. Det skal dessuten gjelde for alle klienter, ikke bare forbrukerne, like overraskende og like lite gjennomtenkt. Hva skal Deutsche Bank og DnB med slik «beskyttelse»? Advokatlovutvalget ville bare beskytte forbrukerne, selvsagt. Alle andre ressurssterke klienter kan ta vare på seg selv. Som ellers i næringslivet. Advokater skal vel ikke være noen «paria-kaste» i så måte.

Her plikter nok departementet tenke seg om en gang til. Advokatlovutvalgets forslag må tas frem igjen. Vi har nå fått en smørje som i realiteten ikke løser noe som helst og innfører tiltak ingen har bedt om, utredet eller uttrykt ønske om.