For å sørge for at hullene tettes, og at utsatte grupper får reell adgang til profesjonell rettshjelp, må vi ta forslaget om å opprette en førstelinjetjeneste på alvor.
Jussbuss har lenge argumentert for innføringen av et lavterskel rettshjelptilbud uten krav til inntekt eller sakstype, som kan gjøre tilgangen til juridisk rådgivning rask og enkel.
Allerede i 2011 etablerte Justis- og beredskapsdepartementet et omfattende pilotprosjekt for å prøve ut og evaluere ulike måter å organisere en førstelinjetjeneste for rettshjelp. Da det i 2023 ble nedsatt en arbeidsgruppe for å utrede behovet for en slik førstelinje, var erfaringene fra pilotprosjektet i 2011 et sentralt utgangspunkt for arbeidet. Utredningen, som ble gjennomført av Tonje Lilaas Larsen og Ida Tønnesen, munnet ut i konklusjonen om at det reelle behovet for rettshjelp ikke ble tilstrekkelig dekket, og at en førstelinjetjeneste bør etableres. Arbeidsgruppen foreslo en modell der alle gis tilgang til 60 minutters gratis rettshjelp, enten gjennom et fysisk møte, via telefon eller gjennom digitale løsninger. Videre anbefalte gruppen at denne bistanden bør ytes av privatpraktiserende advokater.
Jussbuss støtter anbefalingen fra arbeidsgruppen, og det er vi ikke alene om. Blant annet Juristforbundet og Advokatforeningen stiller seg bak forslaget, og sistnevnte har i tillegg gjennomført en undersøkelse som viser at 76 prosent av landets allmennadvokater er klare til å bistå med en førstelinjetjeneste. Politikken på området står likevel stille. Dette til tross for at problemet er erkjent, løsninger er prøvd ut med dokumentert effekt, og det er bred faglig enighet om at utredningen bør følges opp.
Dagens system
Dagens offentlige ordning for fri rettshjelp er strengt behovsprøvd, med lave inntektsgrenser og begrensninger i hvilke sakstyper som omfattes. Personer med inntekt rett over grensen, men som likevel ikke har økonomi til å engasjere en privatpraktiserende advokat, faller dermed utenfor ordningen.
Systemet er avhengig av at studentdrevne tiltak som Jussbuss og JURK yter rettshjelp til de som faller utenfor. Det vil si at grupper som fengselsinnsatte og trygdeytere må belage seg på frivillighet fra studenter som setter studiene på pause, for å orientere seg i landskapet av egne rettigheter og plikter. Dette strider prinsipielt mot den grunnlovfestede idéen om likhet for loven.
Et av hovedargumentene mot etableringen av en førstelinjetjeneste er at det vil være dyrt å opprette og å drifte en slik tjeneste. Samtidig synes kostnadshensynet snarere å være et argument i favør av førstelinjetjenesten. En velfungerende førstelinjetjeneste vil kunne bidra til at saker løses før de eskalerer, og på den måten kan utgiftene til domstolsbehandling og forliksråd reduseres. Å gjøre adgangen til juridisk rådgivning mer praktisk, innebærer også at klienter på et tidlig stadium kan frarådes å ta saken videre i tilfeller der det ikke er hensiktsmessig å engasjere domstolene. I det store bildet vil det frigjøre kapasitet og midler i forvaltningen.
Den virkelige trusselen
Et annet argument mot etablering av førstelinjetjenesten, er risikoen for at den kan bli utnyttet av personer som i realiteten har økonomi til å betale for advokat selv. Jussbuss erfarer imidlertid at dette i liten grad utgjør et reelt problem. Personer med tilstrekkelige økonomiske ressurser velger som regel å benytte seg av etablerte advokatfirmaer fremfor oss. Det er i tillegg verdt å minne om at det i utgangspunktet ikke er en trussel for prinsippet om likhet for loven at en og annen bemidlet borger benytter seg av et tilbud om gratis rettshjelp. Den virkelige trusselen er at ressurssvake mennesker ikke gis adgang i det hele tatt.
Prinsippet om likhet for loven innebærer at lovfestede rettigheter skal ivaretas uavhengig av sosial status og på tvers av samfunnslag. Slik systemet fungerer i dag, fremstår prinsippet i stor grad som et ideal. Innføringen av en førstelinjetjeneste med allmenn tilgang til rettshjelp vil kunne bidra til å bringe oss nærmere dette målet, og samtidig styrke tilliten til rettsstaten.