Spørsmålet Borgarting lagmannsrett nylig måtte ta stilling til, er om en kopi av fornærmedes mobiltelefon er å anse som en del av «sakens dokumenter» i straffeprosesslovens forstand. I så fall vil tiltalte ha rett til innsyn.
Høyesterett har for lengst slått fast at «dokumenter» dekker alt som blir til under etterforskningen, uansett om påtalemyndigheten tenker bruke det som bevis. Problemet er at databærere ofte inneholder så enorme mengder filer at politiet kun gjør uttrekk etter søk på relevante ord. Hva da med resten av filene?
– Åpenbart av interesse
Høyesterett sa i 2011 at man i denne situasjonen kun skal definere de filene påtalemyndigheten faktisk henter ut som «sakens dokumenter». Tiltalte får altså ikke selv gjennomgå databæreren. Den gang dreide det seg om en disk med 16 millioner filer.
Saken som nå har satt spørsmålet på spissen, dreier seg om en langt mindre databærer, nemlig fornærmedes telefon. Politiet har heller ikke brukt søkeord, men manuelt gått gjennom og trukket ut det de mener er vesentlig. Den underliggende saken er en grov voldtektssak med seks tiltalte, der alle involverte var mindreårige på gjerningstidspunktet.
Aktor anførte at dersom det gis innsyn, vil det i realiteten innebære at tiltalte gis anledning til selv å gjennomføre en ransaking. Forsvarer Henriette Willix fra Advokatfirmaet Sulland har på sin side anført at tiltalte selv må få vurdere filene i kontekst.
– I en slik alvorlig sak som dette, hvor tiltalte og fornærmede er svært unge og lever store deler av livene sine gjennom mobiltelefonen, er det åpenbart at det er av interesse for tiltalte å få innsyn i fornærmedes speilkopi. Dette for å vurdere om det er informasjon i speilkopien som kan belyse sakens faktum og dermed være av betydning for skyldspørsmålet, sier Willix.
Personvernhensyn
Ankesaken startet 18. januar, og skal etter planen avsluttes fredag i neste uke. Noe innsyn i telefonen får imidlertid forsvarerne ikke. I en beslutning retten avsa før forhandlingene startet opp, skriver lagdommer Mette D. Trovik at det etter hennes syn ikke er grunn til å vurdere denne saken annerledes enn hva Høyesterett gjorde i 2011-dommen. Lagmannsretten skriver:
«Tiltalte har fått innsyn i de dokumenter som er hentet ut av speilkopien, og han har da tilgang til de samme dokumentene som politiet. Han vil derfor under den videre behandlingen av straffesaken sitte på det samme materialet som politiet har. Som understreket av Høyesterett er hensynet til partslikhet og kontradiksjon ved dette tilfredsstillende ivaretatt.»
Retten legger vekt på at tiltalte har adgang til å begjære særskilte søk i speilkopien, samt at det etter systemets natur primært er politiets oppgave å innhente bevis. Retten legger også betydelig vekt på fornærmedes rett til privatliv rundt innholdet på egen telefon.
Forsvarer Willix opplyser at kjennelsen av kapasitetshensyn, samt at det var kort tid igjen før ankeforhandlingens oppstart, ikke ble påanket.
– Ingen kontroll
– Avgjørelsen reiser et prinsipielt viktig spørsmål om hvor langt siktedes innsynsrett går. Det er betenkelig at påtalemyndigheten sitter med begge speilkopier, og under etterforskningen gjør en vurdering av hva som anses relevant informasjon fra speilkopiene med den konsekvens at det dette gjøres til «sakens dokumenter» slik at siktedes innsynsrett aktualiseres. Forsvarer har ingen kontroll på hva som velges bort, sier Willix.
Hun peker på at påtale og forsvarer ofte har ulik oppfatning av hva som er relevant.
– Riktig nok kan forsvarer begjære etterforskningsskritt i form av konkrete søk, men dette utgjør ikke en rettssikker og tilfredsstillende løsning. Det kan være mange grunner til at forsvarer ikke vil «overlate» en slik søkeoppgave til politiet, for eksempel strategiske hensyn. At hensynet til fornærmedes personvern skal tillegges såvidt mye vekt i den vurderingen som lagmannsretten har gjort, fremstår som betenkelig i lys av EMK art 6 om prinsippene om fair trail og equality of arms, sier Willix.
Alle de seks tiltalte guttene var 15 eller 16 år da forholdene i tiltalen fant sted i 2019. Tre av dem fikk ubetinget fengsel i to måneder pluss samfunnsstraff, mens tre kun fikk samfunnsstraff. Retten la i straffutmålingen betydelig vekt på guttenes lave alder.
Hele beslutningen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)