Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt hevder fortsatt (Rett24, 29. juli 2026) at Høyesterett tolket loven galt da retten under dissens dømte Jan Helge Andersen til forvaring i to år. Han setter sin lit til at dommen kan endres, uten å vise til andre kilder enn sin egen rettsoppfatning.

Er forvaring ved etterskuddsdom i strid med loven?

Huitfeldt hevder at jeg ikke forteller «hele historien» når jeg viser til Rt. 2012 s. 1114, der Høyesterett fastslo at formålet med bestemmelsen i straffeloven 1902 § 39 e var å unngå et dobbeltsporet soningssystem (se nå straffeloven 2005 § 42). Huitfeldt gjør gjeldende at den saken gjaldt to dommer for to separate forbrytelser og således ikke er relevant. Men to drap er to ulike straffbare forhold selv om de er pådømt i samme sak. Høyesteretts dommere i Andersens nye sak var for øvrig enige om at lovbruddene ville gitt grunnlag for forvaring i 2001.

Huitfeldt går ikke stille i dørene:

«Jeg synes faktisk det er knallhard og helt uriktig juss at det er rettsvesenets svikt som nå skal være hjemmelen for at JHA kan dømmes til forvaring.»

Jeg har ikke hevdet at det er rettsvesenets svikt som er hjemmelen for å dømme Andersen til forvaring. Tvert imot er mitt syn at en tidligere dom på fengsel kan endres til forvaring ved etterskuddsdom uavhengig av hvor langt i soningen av fengselsstraffen den domfelte har kommet.

Huitfeldt nevner ikke Rt. 2014 s. 967. Der ble en domfelt kvinne dømt for nye seksuallovbrudd begått før den første dommen. Den domfelte var allerede dømt til fengsel i 15 år. Ved den nye dommen ble straffen – ved etterskuddsdom – satt til forvaring med en minstetid på fem år og fem måneder, og en tidsramme for forvaringen på 13 år og fem måneder. Den domfelte hadde ved avsigelsen av Høyesteretts dom sonet omtrent fire år og syv måneder. Den uavsonte delen av fengselsstraffen ble altså omgjort til forvaring, men slik at den samlede forvaringstiden ikke skulle bli lengre enn om alle forhold var pådømt i den første dommen.

Poenget med regelen om at tidligere idømt fengselsstraff faller bort, er ikke at det opprinnelige valget mellom fengselsstraff og forvaring skal binde retten ved en senere etterskuddsdom. Formålet er rett og slett at den domfelte ikke skal sone begge deler samtidig. Det hensynet ivaretas ved at Andersen ikke samtidig soner fengselsstraff og forvaring. Hadde han fortsatt hatt fengselsstraff igjen å sone, ville den falt bort, og forvaringstiden kunne blitt forlenget tilsvarende.

Det er vanskelig å slutte seg til Huitfeldts forståelse av regelen om bortfall:

«Stengselet ville gjelde i hele prøvetiden, for med en etterskuddsdom i prøvetiden ville den gamle soningen fortsatt i samme spor, heller ikke da kunne JHA fått forvaring.»

Forskjellen på Rt. 2014 s. 967 og Andersens sak er at den domfelte der fortsatt sonet fengselsstraff og ikke var prøveløslatt. Det kan imidlertid ikke være avgjørende.

Dersom den nye dommen var kommet mens han var prøveløslatt fra fengselsdommen, måtte også resten av prøveløslatelsestiden falle bort. Den er jo en del av den opprinnelige fengselsstraffen, som «faller bort når forvaring idømmes». En forvaringsdom mens Andersen var prøveløslatt fra fengsel, ville ikke medføre at fengselsmyndighetene samtidig skulle «fullbyrde to dommer med ulikt soningsforløp, slik det er for fengsel og forvaring».

Det at Andersen allerede har sonet ferdig den fengselsstraffen han ble idømt i 2002, kan ikke skape noen negativ rettskraftsvirkning for reaksjonsfastsettelsen ved etterskuddsdommen.

Det er riktig at dersom tingretten i 2001 ikke hadde frifunnet Andersen for det ene drapet, men idømt forvaring, ville forvaringstiden begynt å løpe da. Om han ville blitt løslatt på prøve, måttet sone full tid eller forvaringsdommen ville blitt forlenget, er det ikke mulig å si noe sikkert om. Det er ikke en urett mot Andersen at rettsvesenet altfor lenge bygget sine avgjørelser på hans fremstilling av saken, som rammet Viggo Kristiansen hardt.

Et spørsmål som verken Huitfeldt eller jeg har tatt opp nå, er den skjønnsmessige bedømmelsen av om tilleggsstraffen på to år burde blitt fengsel eller forvaring, blant annet i lys av tidsforløpet siden han ble prøveløslatt. Det vil jeg antakelig komme tilbake til i en senere artikkel.

Hva skal til for at en eventuell feil kan rettes?

Som det fremgår, er det etter mitt syn ikke hold i Huitfeldts oppfatning om at dommen mot Andersen er uriktig – eller en «grov feil», som han utbasunerte det i sin første kronikk. Derfor har jeg kanskje vanskelig for å sette meg inn i den følelsen av urett som dommen synes å ha skapt hos Huitfeldt. Men faglig uenighet er ingen hjemmel for endring av en høyesterettsdom.

Huitfeldt sier seg enig i at omgjøring av en dom er noe annet enn en omgjøring av en ankenektelse. Han hevder imidlertid at «Høyesterett trenger ingen annen hjemmel enn: ‘Dette gjør vi!’»

Det er selvsagt rent faktisk slik at en frirettslig omgjøring ikke ville kunne ankes. Men også høyesterettsdommere er bundet av loven, herunder hva som er gyldig grunn til å endre en dom. At en avgjørelse ikke kan overprøves, gjør ikke det faglige ansvaret mindre.

Sikkerhetsventilen mot eventuelle uriktige dommer av Høyesterett er gjenåpning. Skulle Høyesterett i en annen sak komme til at lovtolkingen skulle være slik som Huitfeldt hevder, ville det være grunnlag for å begjære gjenåpning av Andersens sak. Det samme vil gjelde for visse internasjonale avgjørelser.

At noen er uenig med Høyesterett i en konkret sak, gir derimot ikke grunnlag for å endre eller gjenåpne dommen.