I Rett24 24. juli går professor Morten Holmboe med innlegget Forvaring: Ingen «grov feil» i Baneheia-dommen, mot mitt innlegg fra 23 juli.

Først, det er ingen motsetninger mellom Rt-2012-1114, som professor Holmboe viser til, og mitt innlegg. Den saken gjaldt for øvrig to dommer for to separate forbrytelser og er derfor uansett ikke relevant.

Professor Holmboe skriver: «Andersen hadde derimot sonet hele fengselsstraffen på 19 år, og det oppstår derfor ikke noe spørsmål om dobbeltsporet soning.» Med mine gamle fengselsbriller – åtte år som underdirektør og leder for sosialavdelingen i Ullersmo fengsel – våger jeg å si det er en altfor overflatisk betraktning. Professor Holmboe forteller ikke hele historien, det er nødvendig å dykke dypere enn som så.

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), side 284 begrunnes det som ble § 42:

«Paragraf § 39 e tredje ledd regulerer bortfall av tidligere idømt fengselsstraff i forvaringssaker. Slik straff faller bort når forvaring idømmes. Bestemmelsen sikrer mot et dobbeltsporet system på fullbyrdelsestiden (…)»

Etterskuddsdom

Siden det her dreier seg om en etterskuddsdom med straff for det samme forholdet som i den opprinnelige dommen, kommer også alminnelig straffegjennomføringsjuss til anvendelse. Det innebærer at fengselsmyndighetene ikke samtidig kan fullbyrde to dommer med ulikt soningsforløp, slik det er for fengsel og forvaring. Det er altså et dobbelt sett med regler som kan stenge for at Jan Helge Andersen (JHA) kan dømmes til forvaring, men lovgrunnen er den samme, et enkeltsporet soningsforløp.

Straffegjennomføringsjussen innebærer at en etterskuddsdom på forvaring og da for hele straffetiden, måtte vært avsagt ganske tidlig i soningstiden, senere ville tiden uten det soningsforløpet som gjelder for forvaringsdømte stenge for en forvaringsdom. Stengselet ville gjelde i hele prøvetiden, for med en etterskuddsdom i prøvetiden ville den gamle soningen fortsatt i samme spor, heller ikke da kunne JHA fått forvaring.

Spørsmålet er om det åpner for forvaring at etterskuddsdommen er avsagt etter at prøvetiden er ute?

Riktig juss?

Vi står overfor en massiv svikt i rettsvesenet. JHA skulle vært dømt for begge drapene allerede i den første dommen. Ihvertfall skulle saken vært gjenopptatt på et langt tidligere tidspunkt; i så fall hadde saken for det andre drapet kommet opp mens JHA sonet for det første drapet, og da stengte – som påvist – ganske tidlig den påbegynte soningen for en forvaringsdom. I følge et godt gammelt prinsipp skal det ikke kunne komme JHA til skade at det er et sviktende rettsvesen som gjør at etterskuddsdommen først kom etter at prøvetiden var ute, det er at JHA hadde «sonet hele fengselsstraffen på 19 år», som er professor Holmboes begrunnelse for at forvaringsdom kan gis. Jeg synes faktisk det er knallhard og helt uriktig juss at det er rettsvesenets svikt som nå skal være hjemmelen for at JHA kan dømmes til forvaring.

Ihvertfall mener jeg at det er en rettslig irrelevant etterfølgende omstendighet, at etterskuddsdommen kom etter at prøvetiden var ute, og det kan ikke åpne for en strengere dom JHA ellers ikke kunne ha fått.

Jeg føyer til at alt annet fortsetter i det tidligere sporet, for eksempel begrensningen på 21 år.

Omgjøring?

Det er praksis for at Høyesterett kan omgjøre ankenektelser, og jeg må si meg enig i at omgjøring av en dom er noe annet. Men Høyesterett trenger ingen annen hjemmel enn: «Dette gjør vi! Straffegjennomførings-jussen er ikke vår sterkeste side, vi synes ikke det er hensiktsmessig at saken går til Gjenopptakelseskommisjonen før vi ser på den igjen.»

Gjenåpning?

Professor Holmboe hevder at det ikke er grunnlag for gjenåpning og viser til Rt-1992-698. Denne kjennelsen er en del av et omfattende sakskompleks i flere runder etter at Arne Treholt hadde begjært gjenåpning. Den går jeg ikke inn på.

Jeg får sette min lit til at hvis Høyesterett har gitt dom på forvaring i strid med loven, så er det en urett det er mulig å rette på.