Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt skriver i Rett24 den 24. juli at Høyesterett gjorde en «grov feil» da retten dømte Jan Helge Andersen til forvaring, og han mener at Høyesterett av eget tiltak bør omgjøre dommen til fengsel i to år. Bestemmelsen han påberoper seg, kan ikke forstås slik han hevder, og straffeprosessloven gir ingen hjemmel for Høyesterett til å ombestemme seg.

Høyesterett avsa 22. januar 2026 dom i straffesak mot Jan Helge Andersen. Andersen var opprinnelig frifunnet for ett av drapene i Baneheia-saken, men etter gjenåpning funnet skyldig også i dette drapet. Andersen var opprinnelig dømt til fengsel i 19 år, og maksimumsstraffen er 21 år. I lagmannsretten ble Andersen dømt til forvaring, som ble fastsatt til to år uten minstetid. Andersen anket til Høyesterett, men anken ble (under dissens 4-1) forkastet.

Huitfeldt viser til straffeloven § 42, som fastsetter at tidligere idømt fengselsstraff «faller bort når forvaring idømmes». Slik Huitfeldt leser bestemmelsen, er den nå avsonede fengselsdommen til hinder for å idømme forvaring som etterskuddsdom. Andersen har etter Huitfeldts syn gått glipp av de rettigheter han som forvaringsdømt ville ha til å begjære seg løslatt hvert år. (Andersen vil for øvrig kunne begjære seg løslatt når det er gått ett år siden Høyesteretts dom.)

Forvaring og fengsel

Huitfeldt hevder at straffeloven § 42 er begrunnet med at reglene for prøveløslatelse er ulike. Han fremholder at «Det spiller selvfølgelig ingen rolle om den opprinnelige dommen er ferdig sonet, straffeloven åpner ikke for slike ad hoc tilpasninger».

Det heter imidlertid i NOU 1990: 5 punkt 5.3, s. 118:

«Her slås fast at idømt (tidsbestemt) fengselsstraff faller bort når dom på forvaring gis. Det tjener intet formål å fullbyrde en slik straff når domfelte ilegges en tidsubestemt særreaksjon av så inngripende karakter som det her er tale om. Det er også en praktisk fordel for fullbyrdelsesmyndighetene at forvaringen tar opp i seg eventuelle usonede tidsbestemte fengselsstraffer.»

Formålet med regelen er altså å unngå at en forvaringsdømt skal måtte sone ordinær fengselsstraff før eller etter forvaringsdommen. Det er ikke formålet å binde retten der det senere avdekkes alvorlige straffbare handlinger som er begått før den opprinnelige dommen. I Rt. 2012 s. 1114 fremholdt Høyesterett at «det var et dobbeltsporet system man ville unngå gjennom bestemmelsen». Andersen hadde derimot sonet hele fengselsstraffen på 19 år, og det oppstår derfor ikke noe spørsmål om dobbeltsporet soning.

Omgjøring av dommen?

Huitfeldt hevder videre:

«Høyesterett bør – som det er en viss praksis for – av eget tiltak omgjøre dommen mot Andersen til fengsel i to år. Det bør være unødvendig å gå veien om gjenopptakelseskommisjonen, eventuelt benådning.»

Huitfeldt viser ikke til noen kilde for en slik praksis. En domstol kan ikke uten videre omgjøre egne dommer. Etter straffeprosessloven § 45 kan retten riktig nok rette «uriktigheter, motsigelser, uklarheter eller ufullstendigheter» etter begjæring av den ene part. Men det er en forutsetning at premissene ikke gir et dekkende uttrykk for det som har vært rettens mening. Det forhold at retten eventuelt har misforstått anførslene eller begått feil i rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen, kan ikke føre til retting (HR-2011-63-A avsnitt 8).

Det er heller ikke så lett å se hva som skulle være grunnlaget for gjenåpning. Jeg skal la det ligge at en kritisk kronikk, selv fra en erfaren jurist som Huitfeldt, neppe er et «særlig forhold» etter straffeprosessloven § 392 andre ledd. Bestemmelsen gjelder bare når det er siktedes skyld som er temaet. Nye opplysninger som bare har betydning for straffutmålingen, kommer ikke i betraktning (Rt. 1992 s. 698 på s. 711).

Det er ikke grunnlag for å kategorisere Høyesteretts rettsanvendelse ved etterskuddsdommen som noen «grov feil». Det er heller ikke prosessuell adgang til noen omgjøring eller gjenåpning av dommen.