Fra Aftenposten-vikar, via Strasbourg, til partner i Simonsen Vogt Wiig

– Jeg husker jo at du var ung og flink i vikar i Aftenposten. Hvordan fant du ut at du skulle ta jussen i stedet?

– Det har du litt skyld i.

– Jeg??

– Ja, jeg var kveldsvikar i Aftenposten, og så var du reportasjeleder. Jeg hadde fått plass på jussen, og var usikker på om jeg skulle gjøre bruk av den. Og så kom jeg på jobb den kvelden, og du sa at jussen var lur ha i journalistikken. Så planen var egentlig å ta jussen for å ha mer å fare med som journalist. Men så viste det seg å være veldig gøy. Og så toppet det seg litt for meg en gang da desken redigerte i en lovtekst jeg hadde lagt inn i en faktaboks. Det ble litt spenningsforhold mellom det presisjonsnivået jeg ønsket, og det som det er naturlig å ha i en avis.

Lite kniving

– Og da ble det Regjeringsadvokaten? Det er et langt sprang, det må det være lov å si.

– Det var givende å være journalist. Den siste sommeren jeg var i Aftenposten var i 2011, og jeg jobbet med 22. juli-saken. Det føltes både meningsfylt og spennende, men samtidig var det noe av det fæleste. Jeg hadde egentlig bare lyst til å hjelpe til, bli lege for eksempel. Jeg husker jeg satt på gangen utenfor lukkede rettsmøter, og syntes det var lite tilfredsstillende. Tidligere den sommeren hadde jeg vært praktikant i Lovavdelingen, som jo ble hardt rammet 22. juli, og høsten etter var jeg praktikant hos Regjeringsadvokaten. Med de erfaringene fant jeg ut at jeg ville prøve jussen fullt og helt.

– Hvordan var overgangen fra avis til Regjeringsadvokaten?

– Det var helt fenomenalt. Det var kjempebra folk og masse spennende saker. Du får tidlig ansvar, det er en veldig likestilt arbeidsplass, og lite kniving mellom advokatene. Et solidarisk miljø der folk var opptatt av å bygge de unge opp og gi dem sjansen, forteller Sandvig.

Etter noen år i RA tok hun et år i Boston, Harvard, før hun kom hjem og gjennomførte to prøvesaker i Høyesterett. Etter to veldig korte foreldrepermisjoner.

– Jeg tok en master på Harvard med en ettåring. Det var hardt arbeid, men inspirerende.Jeg studerte blant annet klimarett der. Det gjorde det mye klarere for meg hvor prekær situasjonen vi står i er. Da kjentes det meningsfylt å begynne å jobbe endel med den type spørsmål. Så da det ble ledig stilling i NIM, og jeg visste de hadde igangsatt et prosjekt på klima, så hoppet jeg på det.

– Det høres litt slitsomt ut å studere på Harvard og kjøre prøvesaker med to veldig små barn.

– Ja, det var jo litt strevsomt. Jeg har en fantastisk mann, som har likedelt permisjonene med meg og avbrøt sin jobb i to perioder mens jeg tok prøvesakene. Jeg måtte være strukturert, fikk mulighet til å gå dypt inn i sakene.

Fagdirektør

I NIM ble Sandvig fagdirektør, og frontet arbeidet med NIMs mye omtalte klimarapport. Der konstaterte NIM blant annet at flere oljeutbygginger kan være grunnlovsstridige, noe som førte til opphetet debatt i Stortinget. «Vi støtter kampen mot klimakrisen fullt ut, men ønsker ikke rettsliggjøring av politikken», sa leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Peter A. Frølich (H).

– Hvordan opplevde du at arbeidet fikk den type kritikk fra talerstolen i Stortinget?

– NIM er opprettet for å gi uavhengige råd for å fremme og beskytte menneskerettighetene. Noen ganger skaper det debatt, andre ganger ikke. Jeg tror det er et sunnhetstegn at klimaspørsmål diskuteres.

I vår fikk Sandvig oppgaven med å fremlegge tredjepartsinnlegg på vegne av alle de europeiske nasjonale institusjonene for menneskerettigheter (ENNHRI) da Menneskerettsdomstolen i Strasbourg skulle behandle sine mye omtalte klimasøksmål. Dom i den saken ventes ikke før neste år.

– Hvordan var det å prosedere i EMD?

– Jeg har vært der to ganger, en gang for Regjeringsadvokaten og en gang for ENNHRI. Det er stort,  og på mange måter annerledes enn å prosedere for norske domstoler. Som tredjepart i klimasaken hadde jeg 10 minutters innlegg. Det stiller strenge krav til å konsentrere prosedyren, og til å rendyrke den muntlige formen. I Norge kan man støtte seg mer på skriftlighet. Men vi var mange som jobbet med denne saken altså, det var ikke bare meg.

Seilbrett

– Men nå i vår valgte du å bli forretningsadvokat i stedet?

– Jeg har jo lyst til å bruke møteretten for Høyesterett, og ikke la den støve ned. Det er gøy å prosedere, og så har jeg endel jeg ting jeg har lyst til å utrette som advokat.

– Hva da?

– Mye av det grønne skiftet vil for eksempel komme fra privat sektor. Her har jeg litt å bidra med.

– Du savner ikke journalistikken da?

– Joda, jeg gjør jo det. Det er et eget rush når du ser at ballen begynner å rulle. Man kan få samme type kick av å prosedere, men journalistikken har noe eget ved seg. Samtidig er det jo ikke så mange forunt å være journalist og kunne velge helt selv hva man vil gjøre.

– Nei. Da må man nesten starte sin egen avis. Hva gjør du i ferien da?

– Det blir en sedvanlig norsk hytteferie. Vi prøver jo å unngå å fly så mye. Barna er fire og seks, så håper å få hoppet i våtdrakten etter at de har sovnet, og få stått seilbrett. Det er jeg glad i.