Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt er kritisk til rusreformen, men misforstår både hva reformen går ut på og hvilket kunnskapsgrunnlag som ligger bak.

Utgangspunktene våre er felles: I likhet med Huitfeldt har vi ønsket velkommen de siste årenes sosialpolitiske innslag i narkotikapolitikken. Vi deler hans engasjement for narkotikaproblemet og dets ofre. Narkotika er et av våre aller største samfunnsproblemer.

Men så stopper enigheten. Huitfeldt legger uten videre til grunn at rusreformen vil øke den samlede narkotikabruken i samfunnet. Denne konklusjonen er alt for rask, og den skyter uansett på feil blink; hovedpoenget med rusreformen er ikke å redusere narkotikabruken, men å redusere de samlede skadevirkningene – altså narkotikaproblemet som sådan.

Rent intuitivt er det lett å tenke at opphevelse av straff vil føre til økt bruk, men vi kan ikke basere kriminalpolitikken på ren intuisjon. I så fall kunne intuisjonen like gjerne ført oss til motsatt konklusjon: Når narkotikabruken har økt i takt med straffene, vil opphevelse av straff føre til at bruken reduseres. Også det blir selvsagt for enkelt.

Spørsmålet må isteden baseres på oppdatert kunnskap. Den samlede forskningen som gjennomgås av rusreformutvalget tilsier ikke at narkotikabruken vil øke. Kort oppsummert viser forskningen at nyrekrutteringen og den samlede narkotikabruken i samfunnet i liten grad påvirkes av endringer i straffeloven. Det er andre faktorer – sosiale og kulturelle – som avgjør. Mange mener til og med at nyrekrutteringen vil falle hvis narkotikabruk fjernes helt fra strafferetten og utelukkende gjøres til en helse- og sosialpolitisk utfordring. I mange ungdomsmiljøer blir det å teste lovverkets grenser ansett som noe positivt. Hvis tobakksrøyking hadde vært straffbart, ville vi fått et svart marked for sigaretter, men fordi samfunnet har fått et økt og rendyrket helsefokus mot tobakk, er det nesten ingen unge som røyker lenger.

Rusreformutvalgets NOU er full av nyere forskning. Huitfeldt har derimot ingen dokumentasjon for sine påstander. Han fremfører også poenger som er i direkte motstrid med så å si all forskningen på feltet, som at det er «fest- og rekreasjonsbrukerne» som står for mesteparten av narkotikabruken.

Uavhengig av dette ser han også bort fra hele hovedpoenget med rusreformen: Som nevnt er ikke målet med reformen å redusere narkotikabruken i samfunnet, men å redusere de samlede skadevirkningene. Det er narkotikaproblemet som skal bekjempes.

Et av de viktigste virkemidlene i denne sammenheng er å gi narkotikabrukere i faresonen hjelp så tidlig som mulig før avhengigheten løper løpsk. Dagens kriminalisering fører til at bruken lenge holdes under jorden, ofte helt til brukerne ikke klarer å skjule det mer, og da vil avhengigheten være mye vanskeligere å behandle. Med rusreformen vil disse brukerne unngå straff og isteden plikte å møte hos kommunens helsepersonell, slik at problemet lettere kan håndteres i en tidlig fase med større åpenhet alle veier – også overfor Politiet.

Narkotika vil fremdeles være ulovlig, og Politiet beholder sine verktøy. Huitfeldt trenger derfor ikke frykte åpen narkotikabruk på «Solsiden, Aker Brygge, Grønland og Grünerløkka», ei heller saker om «trakassering hvis et serveringssted kaster dem ut», slik han postulerer.

Men rusreformen vil gjøre at brukerne slipper straff, et belastende rulleblad og alle de sosiale problemene som følger med i dragsuget og som kan vare livet ut. Isteden får de tilgang på reell og risikofri hjelp på et tidligere tidspunkt i sykdomsforløpet.

Huitfeldt skriver at narkotikabrukere er «i en risikosone som vi ellers ikke utsetter borgerne for». Dette er vi enige i, men det er jo ikke noe argument for at disse menneskene skal straffes i tillegg. Tvert imot må vi få problemet opp i dagslys og hjelpe dem så tidlig som mulig.

Nettopp derfor er det heller ikke noe godt forslag at bare «de tunge misbrukerne» skal slippe straff. Dette forslaget vil også fort komme i strid med legalitetsprinsippet i strafferetten. Hvordan skal en differensiering mellom «tunge misbrukere» og andre narkotikabrukere reguleres og praktiseres? Hvem skal bestemme når man er avhengig nok for å slippe straff – og hvor syk og nedkjørt må man da ha blitt?

En slik differensiering vil også skape enda et insentiv til å holde bruken skjult over tid; bare man blir avhengig nok, slipper man straff til slutt.

Rusreformen må ikke utvannes. Den må gjennomføres som en helhetlig reform i samsvar med forskningen og konklusjonene i NOU-en. Bare da vil narkotikapolitikken komme på riktig spor.

Huitfeldt spør seg om norsk narkotikapolitikk er mislykket. Han svarer kontant nei, med henvisning til at «vi fortsetter å straffe fartsovertredelser og annen kriminalitet selv om vi ikke er kvitt den». Både konklusjonen og begrunnelsen er altfor lettvint.

Etter vår mening er det klart at norsk narkotikapolitikk er mislykket. Selv om Norge er et av verdens rikeste land med en av historiens beste velferdsordninger, er vi på overdosetoppen i Europa. Oslo har lenge vært den europeiske hovedstaden med aller flest overdosedødsfall pr. innbygger. Overdosestatistikken er i stor grad et resultat av at narkotikabrukere i faresonen risikerer straff hvis de oppsøker hjelp. Da holdes bruken – og faresignalene – under jorden, og hjelpeapparatet slipper ikke til før det kan være for sent.

Huitfeldts henvisning til fartsovertredelser gir ingen mening. Fartsovertredelser i trafikken setter andre mennesker i direkte fare. Straffen for fartsovertredelser kan dermed ha flere begrunnelser enn prevensjon, og den preventive funksjonen gjør seg dessuten særlig sterkt gjeldende i trafikken. Bilister flest er jo ikke syke, og kan stort sett ta trygge valg helt på egenhånd, mens narkotikaavhengighet er en sykdom som ofte følges av andre diagnoser, særlig psykiske lidelser. Dette er helse- og sosialfaglige utfordringer hvor straffen antagelig ikke har noen funksjon overhodet, men isteden gjør langt større skade enn ellers.

Vi må ikke glemme at straffen er et onde i seg selv; det største ondet som samfunnet påfører borgerne med vilje. Når vi bruker straff, må målet hellige middelet; straffen må faktisk redusere et problem. Hvis ikke står vi bare igjen med selve ondet. Og hvis straffen til og med gjør vondt verre, er det i hvert fall på tide å tenke nytt.