Fremfor å heve antall plasser i ungdomsfengsler, bør man heve den kriminelle lavalderen

Når dagens regjering nå foreslår å tredoble antall plasser i ungdomsfengsel med faglig støtte fra kriminalomsorgsdirektøren er det grunn til å minne om hva Justisdepartement opprinnelig mente om dette. I Prp. 135 L (2010 – 2011) om barn og straff understrekes det at 36 ungdomsfengselsplasser vil kunne føre til at flere barn plasseres i fengsel, ved at påtalemyndighet og domstol i mindre grad vurderer alternativer til fengsling. Hvilket vil stride mot regjeringen sitt overordnede mål om at barn ikke skal sitte i fengsel.

Den foreslåtte tredoblingen vil kunne føre til at man flytter den rettslige målstolpen fra at barn ikke skal sitte i fengsel til at barn ikke skal sitte i voksenfengsel. Fremfor å heve antall plasser i ungdomsfengsler, bør man heve den kriminelle lavalderen til 16 år og senke stemmerettsalderen til 16 år. Dette vil kun påvirke både synet på ungdomskriminalitet og behovet for å plassere barn i fengsel.

Barnets beste-konseptet

Etter Barnekonvensjon artikkel 37 plikter myndighetene å utvikle og iverksette en helhetlig politikk for barne- og ungdomskriminalitet, hvor fengselsstraff overfor barn kun benyttes som siste utvei. Et av de viktigste formålene er å fremme en helhetlig og harmonisk utvikling av barnets personlighet og fysiske og psykiske evner, hvor barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

«Barnets beste» er et tredelt konsept. Det er en selvstendig rettighet, et grunnleggende, fortolkende juridisk prinsipp og en demokratisk prosessregel. Den norske rettsstat plikter etter dette å utvikle et barnerettighetsperspektiv innen hele statsforvaltningen, ved blant annet å treffe alle egnede lovgivningsmessige tiltak for å sikre barnas menneskerettigheter. Hvilket innebærer å legge til grunn en levende og dynamisk tolkning av Barnekonvensjonen. Den må tolkes i lys av dagens forhold og i samsvar med utviklingen i interrnasjonal, ved blant annet å se hen til sosiologiske, teknologiske og vitenskapelige endringer samt komparativ rettsvitenskapelig forskning og utviklende standarder innen menneskerettighetsfeltet.

16-åringer

Utviklingsvitenskap tar sikte på å forstå og optimalisere menneskelig utvikling og er sammen med menneskerettighetene komplementære rammer for å forstå og sikre barns rettigheter. Ut fra et slikt komplementært perspektiv bør rettslige aldersgrenser settes ut fra en vurdering av de kognitive funksjoner som nødvendige for å utøve god dømmekraft i ulike rettslige situasjoner. Ved denne vurderingen bør det ses hen til samspillet mellom kognitive evner, psykososiale kapasiteter og nevrobiologisk modning i hjerneregioner og -systemer som underbygger disse kognitive og psykososiale ferdighetene. Videre bør det skilles mellom to vidt forskjellige beslutningskontekster: de som gir rom for uforstyrret, logisk refleksjon og de som ikke gjør det. Prefrontale cortex spiller en avgjørende rolle i forhold til kognitive eksekutive funksjoner som problemløsning, planlegging og impulskontroll.

Utviklingen av den prefrontale cortex er stort sett fullført ved 16-årsalderen. Modningen av forbindelser mellom denne delen av hjernen og hjernens emosjonelle senter, som blant annet styrer selvregulering, er imidlertid ikke fullført før tidlig eller midt i tjueårene. Som en konsekvens av denne umodenheten har ungdom ofte problemer med å kontrollere impulsene sine, spesielt i emosjonelt opphissede situasjoner. Beslutninger om å delta i kriminell aktivitet er ofte spontane, impulsive og tar kun hensyn til de kortsiktige positive konsekvensene ved en handling. Dette gjør ungdom mer sårbare for psykososiale faktorer som gruppepress, risikotaking, impulsivitet og vanskeligheter med fremtidig målorientering. Lav psykososial modenhet medfører at ungdom har redusert skyldgrad og -evne.

Forskjellige typer beslutning

Fra et menneskerettighetsperspektiv fortjener unge mennesker en stemme i saker som berører dem mest, med mindre utviklings- og nevrovitenskapelig forskning på ungdoms kognitive evner taler imot. Å stemme er en overveid begrunnet avgjørelse og en antitese til den impulsive oppførselen som preger ungdoms kognitive refleksjonsevne i en kriminell kontekst. Siden dette er to vidt forskjellige beslutninger er det mulig å argumentere for at ungdom har redusert grad av kognitiv skyldevne samtidig som man argumenterer for at de er kognitivt i stand til å forstå og engasjere seg i logiske resonnement og informasjon som er nødvendig for å kunne stemme.

I en rettsstat bør det være en grunnleggende demokratisk menneskerettighet å kunne få stemme over det kraftigste virkemidlet en rettsstat kan bruker overfor enn som samfunnsborger. Å kunne få stemme over bruken av frihetsberøvelse kan etter dette ikke bare være en sivil og politisk menneskerett forbeholdt voksne lovbrytere over 18, den bør også gjelde de unge. Et slikt syn, hvor unge ses på som endringsaktører og en nøkkelressurser i forhold til å bidra positivt til samfunnsendringer, samsvarer godt med Barnekomitéens eksplisitte og implisitte anbefalinger.