Den 30. september slapp domstolskommisjonen delutredning II i domstolsreformen, se NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt. Kommisjonens gjennomgang av sakskostnadene i tingretten viser at den gjennomsnittlige sakskostnaden har økt med 92 prosent. Kommisjonen betegner utviklingen som «alvorlig», og anbefaler at det settes ned et utvalg «for å utrede ytterligere tiltak som kan dempe veksten i sakskostnader». Jussformidlingen mener et tiltak som i denne sammenheng burde vurderes er å opprette en nemnd som behandler tjenesteavtaler mellom forbruker og næringsdrivende.

I dag behandler Forbrukerklageutvalget krav med utspring i avtaler om kjøp av varer, håndverkertjenester og angrerett. Utviklingen av dagens informasjonssamfunn har imidlertid medført at økonomien i større grad er sentrert rundt kjøp av ulike tjenester. Jussformidlingen er derfor av den oppfatning at tiden er moden for å opprette en nemnd som behandler tjenesteavtaler mellom forbruker og næringsdrivende, eventuelt å utvide Forbrukerklageutvalgets kompetanse til å omfatte dette.

Uthuler rettsvernet

Fordelene med tvisteløsning på lavt nivå i ulike nemder er godt kjent. Advokatsalæret for en muntlig forhandling over en dag blir gjerne på minst 40 000 kroner, og i tillegg risikerer man å måtte dekke motpartens saksomkostninger. Selv ved forenklet behandling gjennom reglene om småkravsprosess blir kostnadene med domstolsbehandling derfor betydelige.

I saker der tvistesummen er lav, gjerne mellom 5000 og 50.000 kroner, kan dette få en uheldig effekt. I Jussformidlingen opplever vi ofte at våre klienter frafaller kravet når neste steg er å ta saken inn for tingretten, nettopp på grunn av de store utgiftene forbundet domstolsbehandling. Særlig i saker med skjevt styrkeforhold mellom partene, for eksempel i saker mellom forbruker og næringsdrivende eller mellom en arbeidstaker og arbeidsgiver, kan den sterke parten gjemme seg bak trusselen om at du må dekke betydelige saksomkostninger dersom du taper saken. Det kan argumenteres for at det effektive vernet i saker der tvistesummen er lav dermed ikke er godt nok, fordi utgiftene forbundet med en slik prosess er for omfattende for den svake part. Behovet for en billigere form for tvisteløsning er dermed tydelig.

Ikke god nok

I dag utgjør forliksrådet et billig alternativ til behandling i tingretten. Forliksrådets behandling er imidlertid, som navnet indikerer, orientert mot å mekle og inngå et forlik mellom partene. I praksis blir det dermed partenes styrkeforhold og hva partene er villig til å akseptere i det konkrete tilfellet som blir avgjørende, og ikke hva en egentlig har krav på etter gjeldende rett.

Selv om partene i det konkrete tilfellet som regel vil være fornøyde etter å ha forliket saken, kan det være grunn til å gå vekk fra behandling i forliksrådet og over til en mer rettslig orientert behandling i ulike spesialiserte nemnder. Dette nettopp fordi det ofte vil oppstå et misforhold mellom innholdet i forliket og det en har krav på etter en rettslig behandling, særlig der styrkeforholdet mellom partene er skjevt. Fra et samfunnsmessig synspunkt er et slikt misforhold uheldig, ettersom det medfører fare for at det utvikler seg en praksis som ikke er i tråd med den underliggende rettslige reguleringen.

Behov for mer spesialisert tvisteløsning

De siste årene har skiftende regjeringer oppnevnt en rekke slike tvisteløsningsorganer utenfor domstolene som kan treffe veiledende eller rettslig bindende avgjørelser i tvister mellom private. Diskrimineringsnemda, Husleietvistutvalget, Forbrukerklageutvalget og Finansklagenemda er kanskje de mest kjente eksemplene.

Erfaringen fra disse viser at svært mange saker får sitt endelige utfall her. I NOUen skriver utvalget at det er «grunn til å anslå at det avgjøres fler tvister mellom private av nemder enn av domstolene». Selv om utvalget påpeker prinsipielle innvendinger mot, virker utvalget å helle mot at «lavterskel tvisteløsning i forvaltningen i det store og hele bør sees på som et gode»., se NOUen på side 70 flg.

Ved at man avgrenser nemndens materielle kompetanse til et bestemt saksområde dannes det spesialisert kompetanse hos dem som treffer avgjørelsene, slik at innholdet i avgjørelsene blir mer i tråd med gjeldende rett enn ved behandling i forliksrådet. Det er nærliggende å anta at en avgjørelse fra et slikt spesialisert organ vil ha større autoritet, og at færre avgjørelser vil bli anket inn for domstolene.

Lavterskel tvisteløsning

Ordningene med ulike utvalg og nemnder som første instans i tvister mellom private har vist seg å fungere i praksis. Vi i Jussformidlingen er derfor av den oppfatning at denne mer spesialiserte formen for tvisteløsning burde tas i bruk også på andre områder hvor tvistesummen er lav. Et naturlig sted å starte vil være ved å opprette en nemnd som behandler tjenesteavtaler mellom forbruker og næringsdrivende.