Tvisten dreide seg om en farskapssak, der domstolene den gangen ikke hadde DNA-prøver å forholde seg til. Bevisføringen var derfor en ren sannynlighetsvurdering av om A var far til barnet.
I juni 1980 kom Høyesterett med tre mot to stemmer til at A var barnets far, til tross for at dette innebar et uvanlig langt svangerskap, på nesten 10 måneder.
Mindretallet kom i 1980 til at det etter en samlet vurdering, som inkluderte en – med nåtidens blikk – noe original drøftelse av morens menstruasjonssyklus, til at det var «lite truleg» at A var far.
Av annenvoterendes votum fremkommer forøvrig også at herredsrettsdommeren hadde spurt moren «om hun hadde for vane å ha samleie med menn den første kvelden de var sammen». Noe hun benektet.
Barnefaren har siden begjært saken gjenåpnet, og fått medhold i Høyesteretts ankeutvalg, begrunnet i fraværet av DNA-analyse.
Hjemmelen for gjenåpning er en særregel i barneloven, som sier at det i slike saker kan besluttes gjenåpning uten at tvistelovens normale vilkår for gjenåpning er til stede.I forbindelse med gjenåpningen påla Høyesterett de involverte å avlegge DNA-prøver. Svarene viser at Høyesteretts flertall fra 1980 traff blink. Ifølge DNA-analysen er det «en relativ sjanse på 99,9999 % for at A er far til C».
Den «nybakte» faren dømmes i Høyesterett til å betale 12.656 kroner i sakskostnader til sin nå 46 år gamle datter.
.jpg.jpeg?quality=85)