Vitnebevis har en sentral plass i norske domstoler og norsk rettstradisjon. Forvaltningen av vitnebevis, gjennom forberedelser, intervjuteknikker og vitneavhør, kan få avgjørende betydning for utfallet av en tvist. Politiet har gjennom de siste tyve årene vært gjennom en formidabel oppvåkning på dette området. Vi mener det er behov for økt bevissthet rundt temaet også i sivile saker.

Dette er ikke «bare» en særnorsk utfordring, men også noe som i den senere tid er viet større oppmerksomhet i internasjonal voldgift – og som nylig har resultert i en rapport fra International Chamber of Commerce (ICC). Rapporten er basert på forskning ledet av en ICC-oppnevnt arbeidsgruppe med oppgave å studere utfordringer og løsninger i internasjonal voldgift knyttet til nøyaktigheten av vitners hukommelse.

Ikke regulert

I norsk rett er det er praktisk talt ingen regler for fremgangsmåte forut for at et vitnebevis blir presentert for retten. Det er heller ikke utviklet allment utbredte prinsipper eller retningslinjer for dette stadiet. Først når vitnet befinner seg i retten, finnes enkelte regler og prinsipper. Arbeidet med å tilrettelegge for vitnebevis starter imidlertid lenge før en står i retten, og det er denne fasen vi primært ønsker økt bevissthet rundt med dette innlegget.

Normalt er det slik at partene eller deres advokater identifiserer og kontakter potensielle vitner i en relativt tidlig fase av tvisten. Etter reglene for god advokatskikk har advokater lov til å kontakte ethvert potensielt vitne, riktignok først etter varsel til motparten dersom vitnet har en spesiell tilknytning til den andre parten. Men advokatens kommunikasjon med det potensielle vitnet i forberedelsesfasen etter den første kontakten, er ikke nærmere  regulert. I tillegg kommer at de færreste advokater og jurister har gjennomgått noen formell skolering i hvordan en best skal tilnærme seg vitnebevis. (Muligens stiller dette seg bedre for de som har tatt emnet «Rettspsykologi» som valgfag på masternivå, noe blant andre Universitetet i Oslo nå tilbyr.)

Blir lett forvrengt

Vi opplever at det er betydelig rom for forbedring når det kommer til kunnskap og bevissthet om hvordan advokater skal håndtere vitnebevis på en god måte, og hvilke utfordringer som er knyttet til å føre et vitne som bevis, særlig for spesifikke hendelser, i retten. De fleste tvisteadvokater har funnet sin egen metode – med vekslende hell. Et mindretall har i tillegg hentet verdifull erfaring og metodikk fra strafferettspleien og/eller granskingsmiljøer.

Utstrakt nasjonal og internasjonal forskning har vist at profesjonelle aktører i retten ikke scorer bedre enn den «vanlige mannen i gata» på å bedømme om et vitne lyver eller snakker sant på bakgrunn av hvordan vitnet fremtrer. Vi vet også at selv minnet til et ærlig vitne lett kan bli forvrengt, og at vitnet derfor kan være mindre pålitelig, eller i verste fall direkte upålitelig – uten å ville det selv. Den nevnte ICC-rapporten fungerer som en viktig påminnelse om de mange fallgruvene ved håndteringen av vitnebevis, gitt den betydelige og noen ganger avgjørende vekten som tillegges vitneforklaringer.

Rapporten tar derfor også  til orde for større bevissthet om de handlingene aktørene i prosessen gjør, som kan innebære risiko for å ødelegge vitneminnet. Innsikten er relevant ikke bare for internasjonal voldgift, men også for nasjonale rettssaker og voldgift, hvor vitnebevis ofte spiller en viktig rolle under hovedforhandlingen. Hvis en advokat i møtet med et potensielt vitne ikke er tilstrekkelig bevisst på hvordan tilnærming til og videre oppfølgning overfor vitnet best bør skje, kan det svekke kvaliteten på vitneforklaringene allerede i den innledende fasen av en tvist.

Den profesjonelle samtalen som en advokat har med parter og vitner, hvis den er godt forberedt og gjort riktig, er en effektiv og meget god måte å få verdifull informasjon på. Samtidig er det svært viktig å unngå at forberedelsen svekker troverdigheten til og dermed den verdi en kan få ut av forklaringene fra sentrale vitner.

På samme måte gir adgangen til krysseksaminasjon av vitnene mulighet til å avdekke både hukommelsesforvrengning, tilpassede eller falske uttalelser, og upassende forberedelser. Godt forberedt, kan krysseksaminasjonen til en viss grad nøytralisere risikoen for uheldige utslag av både forsettlig og utilsiktet forvrengning av et vitnes hukommelse. Bevissthet om hva som kan påvirke et vitnes hukommelse, vil da gi en nyttig rettesnor for hvilke spørsmål det være aktuelt å stille.

Økt bevissthet

Advokater, jurister og dommere er satt til å gjøre informasjonsinnhenting og bedømmelser der psykologisk kunnskap vil kunne være til stor nytte. Advokater og dommere er ikke bedre menneskekjennere enn andre – selv om det gjerne skulle vært slik. Det viktigste, slik vi ser det, er derfor at advokater (både in-house og eksterne advokater) og dommere i mye større grad bør (etter)utdannes til bedre å forstå menneskets psykologi og betydningen av god intervjuteknikk. Økt bevissthet og kompetanseheving er et viktig skritt fremover for alle involverte aktører – og nødvendig for å over tid opprettholde tilliten til domstolsprosessen. Dette er også noe som ICC-rapporten fremhever.

Tidlige intervjuer, riktige intervjuteknikker, herunder åpne, nøytrale spørsmål, prosedyrer for lydopptak av vitneavhør/samtaler, og kritisk vurdering av om et vitnes erindring allerede kan ha blitt påvirket og dermed forvrengt, er blant flere av de tiltakene som foreslås i ICC-rapporten. Det er imidlertid først ved økt kunnskapsnivå og forståelse en virkelig kan dra nytte av de forskjellige rådene/tiltakene.

Hele rapporten kan leses her. Vi har også skrevet et eget nyhetsbrev (på engelsk) om rapporten her.