Bakgrunnen for saken Høyesterett avgjorde onsdag, er en episode mellom to tidligere samboere. I forbindelse med at mannen skulle hente barna til helgesamvær, kom det til et fysisk sammenstøt. Lagmannsretten la til grunn at mannen hadde tatt tak i kvinnens skulder, holdt henne fast og slått henne med knyttet neve mot ansiktet hennes.
Politiet ble kontaktet først dagen etter, og en tjenestemann gjennomførte da en samtale med barna. Mannen var på dette tidspunktet ennå ikke formelt siktet. Barna ble under intervjuet, som varte tre-fire minutter, gjort oppmerksomme på at de måtte snakke sant, men det ble ikke opplyst om at de ikke hadde forklaringsplikt.
Begge guttene fortalte at faren hadde slått moren.
Var ikke siktet
Faren ble etter dette siktet, og barna ble etter hvert innkalt til tilrettelagte barneavhør. Da var det gått noen uker, og begge barna endret forklaring. Nå forklarte de at de ikke hadde sett eller hørt at faren slo moren. Opptak fra det første intervjuet ble likevel avspilt under hovedforhandlingen, og faren ble på den bakgrunn dømt til en bot på 13.000 kroner for kroppskrenkelse.
Mannen har anket til Høyesterett, og anført at det var en saksbehandlingsfeil å tillate det første intervjuet med barna som bevis. Det avgjørende poenget er at faren, på tidspunktet for det første avhøret, ennå ikke var siktet. Hadde han vært siktet, ville barna hatt forklaringsplikt.
Dette fordi fritaket for forklaringsplikt mot siktede nærstående ikke gjelder for barn under 12 år. Denne spesialregelen er laget for at barn ikke mindre grad skal tvinges inn i en lojalitetskonflikt.
Ikke unntak før siktelse
Så lenge mistenkte ikke formelt er siktet, er det imidlertid den vanlige regelen for vitneforklaringer som gjelder. Og der er det ikke laget noe tilsvarende unntak for barn under 12 år. Førstvoterende Borgar Høgetveit Berg skriver:
«Då gutane forklarte seg til politiet 24. april 2021, hadde dei altså ikkje forklaringsplikt på spørsmål som kunne inkriminere A. Han vart sikta fyrst nokre timar seinare. Men det er ikkje i seg sjølv feil at gutane forklarte seg før faren vart sikta. Både born og vaksne med vitne- og forklaringsfritak kan velja å forklare seg.
Spørsmålet er om gutane skulle vore orienterte om forklaringsfritaket etter straffeprosesslova § 123 fyrste ledd før dei forklarte seg for politiet.»
– Uheldig dobbeltkommunikasjon
Høyesterett legger deretter til grunn at politiet og domstolene i utgangspunktet skal informere nærstående om retten til forklaringsfritak, med mindre det er en konkret grunn til å la være. Og det er det her, skriver Høyesterett:
«Tidleg i etterforskinga vil politiet, som her, gjerne ikkje ha eit klart bilete av kva slags kriminalitet det eventuelt er tale om. Vitne- og forklaringsplikta for born vil kunne endre seg undervegs – slik nettopp saka her er eit døme på. Å forklare eit barn at det i den eine augneblinken ikkje har vitneplikt, medan det vil kunne ha det i den neste, er ikkje tenleg. Etter mitt syn vil det ikkje harmonere med dei omsyna som ligg bak grensene som lovgjevaren har trekt opp i straffeprosesslova §§ 122 og 239 a.
Samla meiner eg at dei omsyna som dei særlege reglane for vitne- og forklaringsplikt for born byggjer på, og omsynet til å unngå uheldig dobbeltkommunikasjon, gjer at det i den innleiande fasen av etterforskinga ikkje var ein feil å ikkje informere dei to gutane om forklaringsfritaket i straffeprosesslova § 123, jf. straffeprosesslova § 235 andre ledd.»
– Vi er fornøyde med at Høyesterett har slått fast at barn under 12 år har rett til forklaringsfritak etter strpl. § 123, og at politiet som hovedregel skal informere barn om sin rett. Det er viktige avklaringer som vil få betydning i mange saker hvor politiet møter barn, sier forsvarer i saken, Marit Lomundal Sæther.
Etterlyser retningslinjer
Hun mener konsekvensen av dommen bør være at politiet må avvente å snakke med barn under 12 år om et konkret hendelsesforløp til det er avklart om barnets nærstående skal siktes.
– Det har sammenheng med at Høyesterett uttaler at det er lite hensiktsmessig at barn blir orientert om ulike rettigheter på ulike stadier av saken. Når disse rettighetene henger sammen med om en nærstående er siktet, må det først avklares om det er grunnlag for å sikte nærstående. Hvis ikke skal barnet orienteres om sin fritaksrett. Vi skulle gjerne sett at Høyesterett var tydeligere på rammene for politiets snevre mulighet til å unnlate å opplyse barn under 12 år om deres rett til å ikke snakke med politiet om sine nærstående. Etter vårt syn er det viktig at det nå etableres klare retningslinjer for politiets orienteringsplikt i samtaler med og avhør av barn i innledende faser, sier Sæther.
Høyesteretts dom finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)