Saken Høyesterett nå har behandlet, har sitt utspring i en overgrepssak fra Rogaland. En 44 år gammel mann ble i Gulating frikjent for gjentatt seksuell omgang med sin under 10 år gamle datter, men samtidig dømt til å betale 250.000 kroner i oppreisning.

Den frikjente mannen anførte for Høyesterett at det var i strid med uskyldspresumsjonen at det sivile kravet ble pådømt i samme sak som det strafferettslige kravet, men vant ikke frem.

Derimot vant han frem med at domspremissene fra Gulating samlet sett var i strid med uskyldspresumsjonen, slik at dommen likevel ble opphevet så langt det gjelder det sivile kravet.

Annonse

Leder Juridisk

Opp til lovgiver

Den oppreisningsdømte mannen anførte gjennom sin prosessfullmektig, John Christian Elden, at det for folk flest er uforståelig at en person kan bli frikjent og dømt i samme sak:

«En slik ordning er i strid med den allmenne rettsfølelse. Følgelig er dette en uholdbar rettstilstand selv om den ikke er i strid med EMK artikkel 6 nr. 2», heter det i anførselen.

Høyesterett er ikke enig. Etter å ha drøftet grunnlovsendringen fra 2014, der uskyldspresumsjonen ble kodifisert, skriver retten enstemmig:

«På denne bakgrunn finner jeg det klart at dagens praksis om å pådømme erstatningskrav i samme sak som straffekravet også når skadevolder er frifunnet for straffekravet, ikke er i strid med Grunnloven § 96 annet ledd. Det er argumenter både for og mot en slik ordning, men det har siden dommen i Rt-1999-1363 vært en etablert ordning som det må være opp til lovgiver å endre på.»

Høyesterett går deretter over til å drøfte de relativt strenge retningslinjene EMD har dratt opp for begrunnelsen i slike dommer. Lagmannsretten har i den aktuelle dommen sitert tingrettens (fellende) dom, og det er særlig her det bli problematisk. Høyesterett skriver:

«Det er uheldig at de gjengitte delene av tingrettens redegjørelse nokså konsekvent omtaler A som "tiltalte" ‒ et ord som brukes godt over 30 ganger i sitatet ‒ og datteren stort sett som 'fornærmede'. Dette er klart strafferettslig begrepsbruk. Da blir det ekstra uheldig når denne ordbruken kombineres med gjengivelser av datterens forklaringer som går i detalj om handlinger som ikke godt kan være annet enn straffbare seksuelle overgrep begått med forsett. Man sitter igjen med inntrykket av å lese fra en fellende straffedom ‒ hvilket tingrettens dom jo også var.»

Ikke nok

I premissene var lagmannsretten nøye med å understreke forskjellen på beviskrav i strafferetten og sivilretten. Den skriver også at 'denne sivilrettslige dom ikke rokker ved, eller stiller i tvil, riktigheten av den fullstendige frifinnelsen for straffekravet som også kommer til uttrykk i domsslutningen'. Men det er likevel ikke nok, mener Høyesterett.

«Som nevnt har imidlertid EMD i Orr-dommen avsnitt 52‒53 uttalt at slike 'cautionary statements' ikke uten videre er nok til å overholde uskyldspresumsjonen. Jeg er kommet til at lagmannsrettens begrunnelse, på tross av disse uttalelsene, samlet sett utgjør en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Jeg legger da særlig vekt på det omfattende sitatet fra tingrettens dom og lagmannsrettens uklare uttalelse om hva den utleder av sitatet.»

Les hele dommen her (Lovdata PRO)