Ved avslutningen av saken om regjeringsapparatets håndtering av habilitetsregelverk mv. (jf. Innst. 215 S (2023–2024) s. 60) anmodet Stortinget regjeringen om å 

fremme en proposisjon med forslag til fornyelse av habilitetsreguleringen i forvaltningsloven basert på NOU 2019: 5. Proposisjonen må fremmes i tide for at den kan behandles av Stortinget i inneværende stortingsperiode (anmodningsvedtak 5. mars 2024 pkt. VII). 

Fra et juridisk ståsted tok den omfattende debatten om daværende og tidligere statsråders habilitet utgangspunkt i forvaltningslovens regler om dette. Medieoppmerksomheten bidro til å spre kunnskap om reglene og deres nøkkelrolle i forvaltningens arbeid.

Forståelighet

For at kunnskapen skal vare og påvirke folks adferdsmønster over tid, må ikke bare reglene, men også de etiske kravene som de bygger på, være forstått. Habilitetsreglene skal bidra til å unngå at offentlig ansatte og folkevalgte «meler sine egne kaker». Enda viktigere er det at de skal bidra til å bygge og vedlikeholde berettiget tillit til at de som opptrer på vegne av stat og kommune opptrer til beste for fellesskapet, ikke for å ivareta særinteresser. Det er derfor ansatte og folkevalgte skal holde seg unna behandlingen av saker der «særegne forhold» kan være «egnet til å svekke tilliten til deres upartiskhet» eller til at saken vil bli behandlet «upartisk og saklig». 

Både i dagens forvaltningslov og i forslaget til ny (NOU 2019: 5) må uerfarne lesere lete en stund for å finne frem til dette grunnleggende kriteriet for å trekke grensen, og dermed til den viktigste underliggende begrunnelsen for at man noen ganger må holde seg unna behandlingen av en sak. Dette skyldes at begge tekster starter med å liste opp situasjoner der spørsmålet om habilitet kan avgjøres uten å kjenne det etiske hovedpoenget. Jeg har opplevd at folk som starter lesingen forfra, faller av lasset før de kommer så langt.

Hovedregelen først

I dagens forvaltningslov kan letingen riktignok slutte allerede midtveis i habilitetskapitlets første paragraf. I forslaget til ny forvaltningslov er reglene derimot flyttet til et senere kapittel (kap. 4), der hovedregelen opptrer først etter to lange, teknisk pregede paragrafer om hva inhabilitet betyr og om situasjoner som ikke krever nærmere vurdering av grensene («automatisk» inhabilitet), for eksempel at den ansatte selv er part i saken. Hovedregelen selv presenteres under tittelen «Andre forhold» (§ 29). Gitt kapitlets oppbygging er tittelen i og for seg dekkende. Men dermed blir den unektelig nokså tannløs. 

Slike lovtekniske valg bidrar antagelig til å usynliggjøre det etiske hovedpoenget. Hvis man i stedet presenterte hovedregelen først, slik som i mange andre lover, kunne reglene om habilitet (forenklet) starte f.eks. slik:

En person er inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak når det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til at saken vil bli behandlet på en upartisk og saklig måte. [Tillegg om momenter til vurderingen.].

En person er i alle tilfeller inhabil når han eller hun selv er part i saken ...

Det samme gjelder a) [osv.] 

Forslaget om en slik omdisponering har lenge figurert i den juridiske litteraturen (se senest Eckhoff og Smith, Forvaltningsrett, 12. utg. (2022) s. 222 flg.). Siden det dessverre ikke ble spilt inn under høringsprosessen etter NOU 2019: 5, burde det fortsatt være tid til å overveie om hensynet til god forståelse av habilitetsreglene og deres betydning bør tilsi brudd med en snart 60 år gammel lovgivningsteknikk om å starte «bakfra».