Natt til 9. april 2018 hengte tre menn opp flagg med hakekorssymbol samt bannere med hakekorssymbol og påskriften «Vi er tilbake!» på tre steder i Kristiansand. Ett av stedene var freds- og menneskerettighetssenteret Arkivet, som under krigen var Gestapos lokale hovedkvarter, hvor det foregikk alvorlige overgrep i betydelig skala.

Rettsbehandlingen

Kristiansand tingrett fant de tre skyldig i overtredelse av straffeloven § 185 om hatefulle ytringer. Etter anke kom Agder lagmannsrett derimot til at de tiltaltes handling ikke ble rammet av bestemmelsen. Denne frifinnelsen ble omtalt av NRK og Rett24 og har skapt debatt, for eksempel i Dagsnytt atten i forrige uke.

Lagmannsretten fant at ytringen var «et budskap om at nazister igjen finnes i landet og i Kristiansand – altså at nazismen ikke er død, den nazistiske ideologien eksisterer videre og det finnes folk i samfunnet her som vil arbeide for den og dens utbredelse». Retten la til grunn at et slikt budskap ikke i seg selv var straffbart. Den fant at de tiltalte ga sin «tilslutning til integritetskrenkelser», som er et av kjerneområdene for hatefulle ytringer som faller inn under virkeområdet til straffeloven § 185.

For lagmannsretten ble da spørsmålet om ytringen var rettet mot en bestemt gruppe som er vernet av straffeloven § 185.

Lagmannsretten viste blant annet til to plenumsavgjørelser av Høyesterett – Hvit valgallianse-saken fra 1997, og Boot boys-saken fra 2002. I begge saker var det dissens i Høyesterett. I 1997 ble tiltalte dømt, mens Høyesteretts flertall frifant tiltalte i Boot boys-saken fra 2002. Der la Høyesteretts flertall til grunn at en generell tilslutning til nazistisk ideologi «ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper». Denne dommen er imidlertid blitt kritisert av FNs rasediskrimineringskomité, og straffeloven er senere endret. Det gir i seg selv grunn til at denne nye saken bør bli behandlet av vår øverste domstol. Men også lagmannsrettens drøftelse taler for at saken ikke bør stoppe der.

Lagmannsrettens konklusjon

Lagmannsretten oppsummerte sin drøftelse slik:

«Ytringene må oppfattes som en tilslutning til integritetskrenkelser, men kan ikke forstås som angrep på en tilstrekkelig spesifisert personkrets. At bruken av hakekorsflagget som nazistisk symbol lett assosieres med jødeforfølgelsene, er ikke tilstrekkelig til at den bruk som i nærværende sak ble gjort av hakekorsflagget i handlingen rammes av straffeloven § 185.»

Noen kritiske merknader

Når lagmannsretten finner bevist at de tiltalte har gitt sin «tilslutning til integritetskrenkelser», er det overraskende at retten mener at ytringen likevel ikke gjelder integritetskrenkelser mot en tilstrekkelig spesifisert gruppe.

Om noen sier offentlig at «jeg gir min tilslutning til grove integritetskrenkelser mot jøder, rom-folk, homofile og funksjonshemmede», har han eller hun nevnt flere grupper som alle er vernet av straffeloven § 185. Det nazistiske regimet gjennomførte drap og tortur mot alle disse gruppene. At nazistene også gjennomførte slike handlinger mot andre, kan ikke ha betydning. Det blir da nærmest flisespikkeri å skille mellom en konkret ytring om disse gruppene og en ytring om at «jeg gir min tilslutning til hva det nazistiske regimet begikk av overgrep». Etter mitt syn gikk Høyesteretts flertall i Boot boys-saken svært langt i å frifinne for ytringer som åpenbart kan oppleves som hatefulle av utsatte grupper.

Snart tjue år etter den kritiserte Boot boys-dommen bør Høyesterett igjen behandle dette spørsmålet. Slik kan vi få avklart hvor langt denne gamle dissensavgjørelsen skal legges til grunn i dag.

Statsadvokaten bør anke lagmannsrettens dom til Høyesterett.