I et intervju med professor Jørn Øyrehagen Sunde på Rett24 10. april, ble det satt fokus  - et viktig og etterlengtet fokus - på bruk nemnder for å avgjøre ulike tvistespørsmål.

Det finnes altså godt over 50 nemnder i dette landet, og det kan se ut som om stadig flere ansvarsområder tillegges disse. Også på det arbeidsrettslige området. Flertallet i Varslingsutvalget (NOU 2018:6) anbefalte opprettelse av en nemnd for varslingssaker for bl.a. å avgjøre spørsmål om gjengjeldelse etter varsling, og om erstatning og oppreisning. I Proposisjon 74 L, som kom sist uke, bifalles nemdsløsning uten nærmere vurdering enn å vise til at «det vil være hensiktsmessig å etablere et lavterskeltilbud for saker om gjengjeldelse på grunn av varsling». Det gjenstår å se hvilken kompetanse man vil tillegge denne. Fra 1. januar 2018 fikk Diskrimineringsnemnda kompetanse til å tilkjenne erstatning og oppreisning, og fremover skal denne også kunne håndheve saker om seksuell trakassering, om lovforslaget i Proposisjon 63 L går gjennom.

Paradoks

Selv om domstolene etter min oppfatning er best egnet til å løse tvister - særlig tvister som disse, med vanskelige bevisvurderinger - er det likevel gode grunner til at endel uenigheter avgjøres i nemnd. Å generelt ta avstand fra bruk av slike, er det ingen grunn til. Særlig kan avtalebaserte klagenemnder, som treffer rådgivende avgjørelser, ha mye for seg. Det er imidlertid på høy tid med en helhetlig vurdering av om nemndsbehandling av stadig flere spørsmål er heldig – og da sett i forhold til vurderinger offentlige utvalg har gjort knyttet til opprettelse av særdomstoler, ut fra et rettssikkerhetsperspektiv og domstolenes rolle. 

Til det første: Særdomstolsutvalget (NOU 2017:8) pekte på at vurderinger gjort de siste tiårene viser tilbakeholdenhet med å etablere særdomstoler. Hovedbegrunnelsen er at dommere med bred fagkrets sikrer god rekruttering og gir det beste utgangspunkt for riktige avgjørelser. Ved behov kan domstolene benytte fagkyndige meddommere eller sakkyndige. Ikke minst er det viktig at de alminnelige domstolene bidrar til en helhetlig rettsutvikling.

Vi er altså skeptisk til særdomstoler – er det ikke da et paradoks at det etableres «særnemnder» i forvaltningen? Er dette en bedre løsning, og hvorfor har vi ikke samme debatt rundt opprettelse av slike?

Hybrid

Videre er det grunn til å ha fokus på hva som gjør at utviklingen går i retning av «minidomstoler». Behovet for lavterskeltilbud, som kan avgjøre saker raskt og billig, fremheves. Dette er viktige hensyn. I noen grad er man seg bevisst behovet for rettssikkerhet, noe som kan gi hybrider mellom forvaltningsorgan og domstol. Nemndene søkes sammensatt av personer med dommerkompetanse, det åpnes for muntlige forhandlinger, mv. Man tar altså med seg (fordyrende) elementer fra den alminnelige rettspleie, i erkjennelsen av at disse borger for kvalitet. Hvorfor ønsker man likevel saker ut av domstolene, med de rettsikkerhetsgarantier som ligger der? Har det alminnelige rettsapparatet spilt fallitt?

Behovet for hurtighet og lavere kostnader lå også til grunn for reformen ved ny tvistelov i 2005. Det ble sagt at hovedformålet var mer effektiv sivil rettspleie, som kunne bringe raskere, billigere og riktigere tvisteløsning til partene. Har man feilet, siden de alminnelige domstolene fremdeles oppfattes som dyre og tidkrevende?

Rettsapparatet kan utvilsomt bli mer effektivt, men vi må ikke glemme at prosessen er lagt opp for å ivareta nødvendige rettssikkerhetshensyn. Justisdepartementets evaluering av tvisteloven i 2013 konkluderer dessuten med at terskelen for saksanlegg er senket. Det betyr ikke at det ikke bør ses på tiltak som kan gjøre rettssystemet ytterligere tilgjengelig. På den annen side – er det alltid slik at nemndsløsning sikrer en rask og billig løsning? Det er flere eksempler på at saksbehandlingstiden i ulike nemnder kan være vel så lang som i en effektiv domstol.

Særløsninger

Uansett veien videre, bør det gjøres grundige vurderinger før det innføres nye «quick fix-ordninger» på stadig flere områder. Det synes enkelt å opprette en nemnd, og det ropes på lavterskeltilbud når samfunnsdebattens fokus er på forhold vi tar avstand fra og hvor det blir et sterkt ønske om å «gjøre noe». Det er lett å si seg enig i at det ved seksuell trakassering eller gjengjeldelse ved varsling må på plass gode håndhevingsmekanismer. Dette gjelder imidlertid på en rekke samfunnsområder. Faren er at vi ender opp med en mengde særløsninger, som ikke godt nok ivaretar behovet for rettsikkerhet og riktige og balanserte avgjørelser. Det er verdt å merke seg at den forrige Domstolkommisjonen anbefalte en nærmere analyse av omfanget og betydningen av domstolslignende forvaltningsorganer, og uttrykte at det "kan synes som om [slike] noen grad har fungert som en slags erstatning for særdomstoler.» Med andre ord – en erstatning for noe man i andre sammenhenger langt fra er positiv til.

Domstoladministrasjonens direktør sier han savner en prinsipiell debatt. Det er bare å håpe at Domstolkommisjonen tar seg den nødvendige tid til å løfte frem dette viktig spørsmålet, slik at vi også kan få frem de prinsipielt betenkelige sidene ved denne utviklingen – og ikke kun henfalle til iver etter lavterskel.