Saken Høyesterett kunngjorde fredag ettermiddag, stammer fra en straffedom der to syriske asylsøkere ble dømt for mishandling av en 10 år gammel gutt.
Barnefaren fikk to år og seks måneder, mens stemoren ble dømt til samfunsstraff for medvirkning. Grunnlaget for stemorens straff var passiv medvirkning, ettersom hun etter lagmannsrettens syn kunne ha flyttet med barna fra hjemmet, bedt mannen flytte ut, søkt hjelp i sitt private nettverk eller varslet det offentlige hjelpeapparatet.
Tre mot to
Med tre mot to stemmer stadfester nå Høyesterett lagmannsrettens dom. Førstvoterende Henrik Bull skriver at det for det første ikke har betydning at kvinnen ikke var guttens biologiske mor.
«At C ikke var As biologiske sønn, og at det formelle omsorgsansvaret her kan være noe uklart, tillegger jeg ikke vekt. Realiteten er at hun hadde vært i mors sted for ham siden februar 2007, da C var noe over to år gammel.»
Et samlet Høyesterett legger til grunn at det ikke er et vilkår for å unngå straff for passiv medvirkning at man faktisk avverger den straffbare handlingen. Det er tilstrekkelig at vedkommende gjør noe som fysisk eller psykisk motvirker handlingen. Flertallet skriver videre:
«Jeg er enig med lagmannsretten i at A i den situasjonen hun var i, hadde en plikt til i alle fall å søke hjelp, enten på nytt i sitt private nettverk eller hos offentlige instanser som hun hadde kontakt med, i et forsøk på å hindre ytterligere krenkelser av C. Med sakens spesielle forhistorie og de tiltakene som var satt inn overfor hjemmet for å hindre videre mishandling, utgjør hennes passivitet etter mitt syn mer enn bare brudd på omsorgsplikten ‒ hun har medvirket til at mishandlingen av C fortsatte. Slik jeg ser det, er altså lagmannsrettens lovanvendelse riktig på dette punktet.»
Matningsdal i mindretall
Annenvoterende, konstituert dommer Rune Sæbø, legger avgjørende vekt på at stemoren en rekke ganger forsøkte å motvirke krenkelsene verbalt og på annen måte, blant annet da hun ved én anledning tilkalte en bekjent av familien. Mindretallet skriver:
«Det klare strafferettslige utgangspunktet om at passivitet ikke gir grunnlag for strafferettslig medvirkningsansvar og avstanden mellom det omsorgspersonen kan klandres for og hovedgjerningen, medfører etter mitt syn at det ikke bør straffes for medvirkning i vår sak, hvor A som nevnt har utvist ikke ubetydelig aktivitet for å motvirke mishandlingen.»
Magnus Matningsdal tilhørte mindretallet.
- Jeg er selvsagt enig med mindretallet i at min klient skulle ha vært frifunnet. Flertallet trekker etter min oppfatning det straffbare passive medvirkeransvaret for langt, sier forsvarer Steinar Thomassen.
Han fremholder at kvinnen gjorde betydelige anskrik, og foretok en rekke handlinger som var egnet til å motvirke hovedgjerningen.
- Det fremstår ikke rimelig, slik flertallet gjør, å pålegge henne andre handlingsalternativer, sett hen til den konkrete situasjonen hun befant seg i. Med dommen har Norge nå fått et straffbart passivt medvirkeransvar som strekker seg lenger enn læren om psykisk medvirkning, og som også er strengere enn det man finner både i Finland og i Danmark, sier Thomassen.
