Høyesteretts ankeutvalg går grundig inn saken og har laget en åtte sider lang begrunnelse for kjennelsen. Bakgrunnen er at lagretten i januar frifant Eirik Jensen for medvirkning til narkotikasmugling, en kjennelse som deretter ble satt til side av fagdommerne.

Jensen anket tilsidesettelsen og begrunnet anken blant annet med at tilsidesettelser bare kan skje dersom lagretten har utvist grov uforstand eller handlet i strid med sine plikter om å dømme etter loven og sakens beviser.

Argumentet hviler særlig på en uttalelse fra en odelstingsproposisjon fra 1933, som formuleringen er hentet fra. Høyesteretts ankeutvalg er ikke enig og skriver:

«Etter utvalgets syn er det mest nærliggende å forstå uttalelsen som uttrykk for departementets antakelse om bruksområdet for bestemmelsen, og ikke som uttrykk for hvordan loven skal tolkes.

(...)

Ettersom lagrettens avgjørelse ikke er begrunnet, vet man ikke hva som har motivert det svaret som gis. Lagmannsrettens mulighet til å sette lagrettens kjennelse til side ville blitt uten praktisk anvendelsesområde med den tolkningen forsvarerne argumenterer for.

Ankeutvalgets konklusjon er etter dette at det ikke er grunnlag for å supplere lovteksten med et krav om at lagrettens frifinnende kjennelse bare kan settes til side hvis lagretten har vist grov uforstand eller har handlet i strid med sine plikter til å dømme etter loven og sakens beviser.»

Jensen anførte videre at en beslutning om tilsidesettelse er så viktig at den krever en begrunnelse for å være i tråd med EMK artikkel 6 om rettferdig rettergang. Dette ville i så fall være en nyskapning i norsk rett, og heller ikke dette synet deler Høyesterett:

«Lagmannsrettens beslutning om å tilsidesette en frifinnende lagrettekjennelse innebærer (...) ikke en endelig avgjørelse av saken, men at saken skal behandles på ny for andre dommere. 

(...)

Oppsummert er det ankeutvalgets syn at praksis fra EMD ikke gir grunnlag for å oppstille en mer vidtrekkende begrunnelsesplikt enn det som til nå har vært lagt til grunn i norsk rett.»

Endelig anførte Jensen, uten hell, at tilsidesettelsen krenket uskyldspresumsjonen. Ankeutvalget skriver:

«Heller ikke denne anførselen kan føre frem. Utvalget finner det naturlig å trekke sammenligninger med en meddomsrettssak i lagmannsretten som under dissens ender med frifinnelse. De dommere som stemmer for domfellelse, vil da gi en begrunnelse for sitt syn, uten at dette kan krenke uskyldspresumsjonen. Tilsvarende kan det etter ankeutvalgets syn heller ikke krenke uskyldspresumsjonen når lagmannsrettens fagdommere i saken her, etter full ankeforhandling, for sin del finner det utvilsomt at tiltalte er skyldig. Lagmannsrettens beslutning innebærer ikke noen endelig skyldkonstatering. Beslutningen om å tilsidesette en frifinnende lagrettekjennelse innebærer at saken skal behandles på ny for andre dommere, se straffeprosessloven § 376 a første ledd. Lagmannsrettens tilsidesettelsesbeslutning vil ikke være med på å danne grunnlaget for en eventuell ny domfellelse, som i tilfelle fullt ut må bygge på hva som er fremkommet i retten ved den nye behandlingen.»

Les kjennelsen i PDF her eller på Lovdata her