Selv de mest tradisjonsrike delene av det juridiske grunnfagspensum får fra tid til annen ny rettspraksis å forholde seg til. Onsdag kunngjorde Høyesterett en dom som blant annet reiser spørsmål om straffrihet på grunn av nødrett.

Bakgrunnen er at et settefiskanlegg i Kinn kommune, som blant annet produserer laksesmolt, fikk en kvart million i bot og 1,8 millioner i inndragning for miljøkriminalitet. Til bruk i produksjonen hadde anlegget adgang til å tappe ferskvann fra et vann i nærområdet, men på grunn av tørke gjennom sommeren 2014, tappet selskapet mer vann enn konsesjonen tillot.

Uten vannet risikerte anlegget død for nesten 1,8 millioner settefisk, til en verdi på over 20 millioner kroner. Spørsmålet for Høyesterett var derfor om nedtappingen kunne forsvares med nødrettsbestemmelsen. Høyesterett kommer til at selv om situasjonen der og da var kritisk for store verdier, så må man også se på historikken frem til nødsituasjonen oppsto.

Førstvoterende Per Erik Bergsjø skriver:

«I saken her er det ikke tvilsomt at nedtappingen i august og september 2014 ble foretatt for å redde interesser som er beskyttet etter straffeloven 2005 § 17 bokstav a. Jeg finner det tilstrekkelig å minne om at opp mot 1,8 millioner settefisk kunne dø, og at verdien på biomassen er anslått til over 20 millioner kroner. Spørsmålet blir om faren for skade ikke kunne "avverges på annen rimelig måte"»

Retten drøfter endringen i ordlyden i nødrettsbestemmelsen i den nye straffeloven fra 2005, og slår fast at «hvis faren for skade var kjent på forhånd og skaden kunne vært forebygget ved tiltak, planlegging eller tilrettelegging, kan konsekvensen bli at nødvendighetsvilkåret ikke anses oppfylt».

Høyesterett kommer deretter til at ledelsen i selskapet, ut fra tidligere erfaringer med tørkeperioder, hadde foranledning til å forebygge nedtappingen av innsjøen:

«Ved bedre planlegging kunne selskapet unngått problemene som oppsto høsten 2014, for eksempel ved de tiltak som viste seg tilstrekkelige under tørkeperioden i 2018. Produksjonen kunne også vært redusert. Faren kom ikke uforutsett og plutselig, og vi har ikke å gjøre med en reell nødrettssituasjon. Vilkåret om at faren for skade ikke kan avverges på annen rimelig måte, er på denne bakgrunn etter mitt syn ikke oppfylt.»

Domfellelsen fra Gulating lagmannsrett blir dermed stående.

Dommen finner du her.