Svært mange jurister vil huske Hauketodommen fra erstatningsforelesningene, der en kvinne krevde erstatning for de psykiske skadene hun ble påført da ektemannen på motsatt perrong ble truffet i hodet av et passerende tog.
I 2018 ble imidlertid sjokkskadedoktrinen fra Hauketo-dommen forlatt, i det som i dag kalles Ullevåldommen. Der konstaterte Høyesterett at samfunnsutviklingen hadde innhentet eldre praksis vedrørende psykiske lidelser, og at den restriktive erstatningslinjen i slike skader skulle forlates.
Justerte kursen
«På erstatningsrettens område er det tradisjon for at Høyesterett avklarer og utvikler retten i dialog med rettsvitenskapen. I så måte har det etter mitt syn adskillig interesse at et nærmest unisont erstatningsrettslig fagmiljø i mer enn 40 år har stilt spørsmål ved Høyesteretts meget strenge praksis i de såkalte "sjokkskadesakene"», skrev førstvoterende Arnfinn Bårdsen.
Les: Endrer erstatningspraksis ved psykiske skader
Det som gjør saker om erstatning for psykiske skader særlig krevende, er spørsmålet om årsakssammenheng. I Ullevåldommen kom Høyesterett til at en mor hadde krav på erstatning for de psykiske skadene hun pådro seg som øyenvitne til sønnens dødsfall. Gutten døde av feilbehandling på sykehuset. Torsdag avgjorde Høyesterett en ny slik sak, som en oppfølging av Ullevåldommen fra 2018.
Selvmord
Saken som nå er behandlet, gjelder en far hvis datter tok sitt eget liv. Det er lagt til grunn som sannsynliggjort at dødsfallet sannsynligvis ville vært unngått om datteren hadde fått riktig diagnose og adekvat behandling. Spørsmålet er om de konkrete omstendighetene når opp til terskelen «særlig belastning», som ble knesatt i Ullevåldommen. Førstvoterende Wenche E. Arntzen skriver:
«Oppsummert mener jeg at den psykiske skaden far ble påført på grunn av svikten i helsehjelpen som igjen ledet frem til Bs selvmord, ikke er upåregnelig i den forstand at den gikk ut over det man erfaringsmessig kunne forvente. Jeg kan imidlertid ikke se at selvmordet eller omstendighetene rundt det i rettslig forstand kan anses som en «særlig belastning» utover selve tapet av B. Ved denne vurderingen legger jeg først og fremst vekt på den sammensatte årsaksrekken, der belastningen ikke står i umiddelbar sammenheng med svikten i helsehjelpen. Dette innebærer at fars psykiske skade ikke har en slik nærhet til den ansvarsbetingende helsesvikten at det er rimelig å knytte ansvar til den. Heller ikke de øvrige omstendighetene rundt datterens død gjør at kravet til adekvat årsakssammenheng samlet sett kan anses oppfylt.»
Dissens
Dommen er forøvrig avsagt under dissens fra konstituert høyesterettsdommer Magni Elsheim, som til daglig er førstelagmann i Gulating. Mindretallet kommer «under noe tvil» til et annet resultat i den konkrete anvendelsen av begrepet «særlig belastning».
– Overordnet er det positivt at det understrekes at Ullevål ikke var et grensetilfelle, og at det poengteres at også forhold utenfor ansvarsgrunnlaget er relevant for å vurdere om det foreligger en særlig belastning. Det er imidlertid skuffende at flertallet ikke i større grad vektlegger den samlede belastningen ved behandlingssvikten, men foretar en isolert vurdering av de umiddelbare omstendighetene som ledet frem til dødsfallet, sier Tom Sørum, som representerte skadelidte i Høyesterett.
Dommen finner du her.
