Saken Høyesterett avgjorde fredag, er en slags oppfølging av plenumsdommen som ble avsagt i 2020. Denne gangen utfordrer miljøorganisasjonene vedtak om plan for utbygging og drift (PUD) av tre oljefelter i Barentshavet. Dette er altså et senere stadium av utvinningsprosessen enn det forrige klimasøksmålet, der temaet kun var konsesjonstildelingen.
Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020. Oslo tingrett ga saksøkerne medhold. I tillegg ga tingretten midlertidig forføyning om at alle videre vedtak i saken skulle stanses inntil endelig dom foreligger. Etter dette ble saken delt i to:
- Hovedsaken, spørsmålet om gyldigheten av PUD-vedtakene, ble sendt til EFTA-domstolen for en rådgivende uttalelse. Der ble det holdt muntlig høring før jul, men avgjørelsen er ikke kommet.
- Den midlertidige forføyningen ble behandlet av Borgarting lagmannsrett i oktober. Lagmannsretten kom der til motsatt konklusjon av tingretten, og sa nei til midlertidig forføyning.
- Dette har miljøorganisasjonene anket til Høyesterett, og det er denne biten av saken Høyesterett nå har behandlet.
Ikke enig
Borgarting skrev:
«Etter lagmannsrettens syn må bestemmelsen i tvisteloven § 34-1 anvendes i tråd med de demokratihensyn Høyesterett bygger på i plenumsdommen: Grunnleggende miljøspørsmål innebærer politiske avveininger og bredere prioriteringer som bør tilligge de folkevalgte og ikke domstolene, jf. plenumsdommen avsnitt 141. Som vist ovenfor forutsetter en forføyning i saken her at domstolene setter på prøve de politiske avveininger og prioriteringer som ligger til grunn for opprettholdelsen av norsk petroleumsvirksomhet. I en interesseavveining, og ved spørsmålet om forføyning skal besluttes, legger lagmannsretten da stor vekt på de demokratihensyn som er fremhevet i plenumsdommen.»
Staten argumenterte i Høyesterett for at lagmannsretten her ikke slo fast at domstolene generelt er avskåret fra å vedta midlertidig forføyning i klimasaker. Høyesterett virker ikke å være enig i dette. Borgar Høgetveit Berg skriver:
«Eg forstår altså lagmannsretten slik at han meiner å ikkje ha kompetanse til å etterkoma kravet om mellombels åtgjerd sidan det er tale om klimagassutslepp frå petroleumsutvinning, jf. «skranker» og «ikke tilligger domstolene». Dette er feil lovtolking.
Lagmannsretten fann støtte for konklusjonen i plenumsdommen HR-2020-2472-P. Eg kan ikkje sjå at det som står der – om demokratiomsyn og terskelen for domstolskontroll etter Grunnlova § 112 fyrste og tredje ledd – kan vera avgjerande for domstolanes kompetanse til å vedta mellombels åtgjerd. Det er stor skilnad på ei materiell vurdering av om ei grunnlovsføresegn innskrenkar kompetansen til lovgjevarane og ei vurdering av om vilkåra i tvistelova kapittel 34 er oppfylte. Det er tale om eit svært viktig livsområde. Plenumsdommen kan ikkje takast til inntekt for at reglane om mellombels åtgjerd ikkje gjeld for klima- eller petroleumsspørsmål.»
Ny runde
Dermed må lagmannsretten behandle spørsmålet om midlertidig forføyning på nytt. Den materielle vurderingen rundt dette har ikke vært tema i Høyesterett, men det har derimot utøvelsen av kan-skjønnet. Det er som kjent opp til domstolene selv å vurdere om det skal gis midlertidig forføyning, dersom vilkårene er oppfylt. Om dette skriver Høyesterett:
«Konsekvensen må etter mi meining vera at «kan-skjønet» domstolane har etter tvistelova § 34-1 fyrste ledd, ikkje kan nyttast til å nekte ei mellombels åtgjerd dersom retten finn det sannsynleggjort at EUs prosjektdirektiv er brote, og vilkåra for ei mellombels åtgjerd elles er oppfylte. Då må domstolane bruke kompetansen sin til å vedta ei mellombels åtgjerd.»
– Vi er glade for at Høyesterett så tydelig slår fast at domstolene selvsagt kan og skal beskytte irreversible miljøinteresser ved forføyning når utbygging er vedtatt i strid med konsekvensutredningsplikten etter EØS-retten, sier Jenny Sandvig fra Simonsen Vogt Wiig, som fører saken for miljøorganisasjonene.
Staten vil fortsette driften
Greenpeace og Natur og Ungdom mener avgjørelsen innebærer at arbeidet på de tre feltene må stoppe umiddelbart, i tråd med avgjørelsen fra tingretten. Dette er en tolkning staten ikke deler.
– Dagens avgjørelse fra Høyesterett har gitt viktige avklaringer. Høyesterett har ikke vurdert om det er grunnlag for midlertidig stans på feltene. Det må lagmannsretten ta stilling til i sin nye vurdering av saken. Det betyr at produksjon, drift og utbygging kan fortsette inntil videre, sier Omar Saleem Rathore fra Regjeringsadvokaten, som fører saken for Energidepartementet.
Suspenderte forføyningen
For å gjøre dette spørsmålet kronglete, kan man se hen til at Borgarting, i en egen beslutning fra mai i fjor, suspenderte håndhevingen av den midlertidige forføyningen «frem til lagmannsretten hadde avgjort anken». Lagmannsretten avgjorde som kjent saken i oktober. Men nå har jo Høyesterett opphevet denne, mens beslutningen om suspensjon ikke har vært tema. Er suspensjonen fra mai da fortsatt gjeldende? Eller bortfalt den implisitt med Høyesteretts kjennelse, slik at forføyningen fra tingrettens kjennelse på ny er i kraft?
– Konsekvensen av at lagmannsrettens kjennelse nå er opphevet, er at tingrettens midlertidige forbud mot nye vedtak om utbygging og drift på feltene gjelder. Lagmannsretten må nå vurdere statens anke på nytt, og forholde seg lojalt til de klare føringer Høyesterett har gitt og EØS-rettens krav til å suspendere ulovlige virkninger av de ugyldige konsesjonene, sier Jenny Sandvig.
– Hvorfor mener du suspensjonen fra i fjor vår ikke lenger gjelder?
– Borgartings siste beslutninger om suspensjon var utvetydig knyttet til lagmannsrettens behandling i september 2024, som ble avgjort ved kjennelsen 14. oktober 2024. Denne kjennelsen er nå opphevet, fordi den var lovstridig. Tingrettens forføyning gjelder dermed inntil videre. Det er heller ikke hjemmel i tvisteloven § 19-13 tredje ledd til at suspensjonen skulle tre i kraft igjen uten beslutning, etter at ankefristen for en slik beslutning for lengst er utløpt. En ytterligere suspensjon vil også underminere statens selvstendige plikt til å eliminere de ulovlige virkninger av EØS-strid, sier Sandvig.
Kjennelsen finner du her.
