Klienten hyret advokat i forbindelse med en samlivstvist. Et halvt år etter at det var tatt ut stevning, bestemte hun seg for å bytte ut advokaten. Kort tid senere endte saken med rettsforlik. Den første prosessfullmektigen sendt imidlertid en regning på 270.000 kroner inkludert mva, noe kvinnen mente var for mye. Hun ba derfor Oslo tingrett om å fastsette salæret, i medhold av tvisteloven § 3-8.
Tingretten vurderte saken, og kom til at et rimelig salær ville være 125.000 kroner.
Advokaten anket avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett, som under dissens forkastet anken den 27. mars i år. I en videre anke til Høyesterett, har advokaten anført at tvisteloven kun gir retten hjemmel til å fastsette salær for den som til enhver tid er partens prosessfullmektig. I så fall ville retten være avskåret fra å nedsette salæret til en advokat som er blitt byttet ut.
Høyesteretts ankeutvalg skriver i kjennelsen, som ble avsagt sist uke, at spørsmålet verken er løst i ordlyden eller drøftet i forarbeidene. Ankeutvalget lener seg derfor på formålsbetraktninger, og kommer til samme konklusjon som underrettene:
«Forarbeidene viser at formålet med bestemmelsen var å gi domstolene er mulighet til å påvirke kostnadsnivået. Ordningen med domstolsfastsettelse av salæret var ansett som en effektiv måte å håndtere dette på. Det har betydning for tolkningen av bestemmelsen.
Slik lagmannsrettens flertall peker på, vil bestemmelsen kunne miste mye av sin virkning dersom prosessfullmektigen kan omgå ordningen ved å trekke seg som prosessfullmektig. Det er der det er uenighet mellom part og prosessfullmektig, at parten har størst behov for ordningen. Men det er nettopp i disse tilfellene det vil være mest aktuelt at prosessfullmektigens oppdrag avsluttes før saken er ferdig i retten.»
Advokaten dømmes også til å dekke kvinnens sakskostnader for tre instanser med tilsammen 82.000 kroner.
