Etter barnevernloven § 6-3 «skal» barn over sju år gis anledning til å uttale seg i saker som berører dem. Da loven i sin tid var på høring, var det noen høringsinstanser som mente man burde åpne for å kunne gjøre unntak. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp, og Stortinget vedtok loven som en absolutt regel.
Nå har imidlertid Høyesterett laget unntaket i stedet.
I en dom som ble kunngjort tirsdag, kom saken på spissen fordi de sakkyndige mente det ville kunne være skadelig for barnet å bli konfrontert med samværsspørsmålet på nytt. Barnet var på dette tidspunktet i sin åttende omsorgsbase, og diagnostisert med blant annet posttraumatisk stresslidelse.
«Spørsmålet er om det kan gjøres unntak fra barnets rett til å bli hørt i helt spesielle tilfeller. (...) Etter ordlyden og spesialmotivene fremstår § 6-3 første ledd som ubetinget», skriver Høyesterett.
Hensyn mot hensyn
Loven er gjort ubetinget av hensyn til barnets beste, men for Høyesterett ble spørsmålet hva man skal gjøre når barnets beste likevel antas å være ikke å bli hørt. Førstvoterende Kristin Normann skriver:
«Etter mitt syn innebærer barnevernloven § 4-1 om barnets beste at det i helt spesielle situasjoner må kunne gjøres unntak fra eller tilpasninger i plikten etter § 6-3. En helt unntaksfri plikt til å høre barnet vil rime dårlig med dette prinsippet dersom dette skulle gjelde helt uavhengig av eventuelle skadevirkninger.»
Lagmannsretten la til grunn at informasjon og høring av samværsspørsmålet vil kunne være skadelig for barnet. Retten la også vekt på at det fra tidligere i saken foreligger opplysninger om hva barnet ønsker vedrørende samvær. Høyesterett lar lagmannsrettens kjennelse bli stående.
«Basert på den generelle lovtolkningen jeg har gitt uttrykk for om at det må gjøres unntak i de tilfellene det ikke er forsvarlig å høre barnet, kan jeg ikke se at det her hefter feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse.»
– Må holdes snevert
Professor i barnerett ved UiO, Kirsten Sandberg, mener man må være varsom med å åpne for unntak fra barnets rett til å bli hørt.
– Artikkel 12 og artikkel 3 er av FNs barnekomité ansett for å være likeverdige, slik at barnets beste ikke trumfer barnets rett til å bli hørt. Hvis man åpnet for at det generelt skulle foretas en vurdering av om det er til barnets beste å bli hørt, ville det undergrave barns rett til å uttale seg, fordi voksne ofte kan være tilbøyelige til å mene at det ikke er til barns beste å bli forelagt et spørsmål.
Sandberg mener at det i de fleste tilfeller dreier seg mer om å snakke med barnet på en skånsom måte, enn om å la være å høre barnet.
– Men barn har også rett etter artikkel 19 til å bli beskyttet mot blant annet psykisk skade. Slik denne gutten og saken er beskrevet, tåler han ikke mer uro rundt sin omsorgssituasjon, herunder spørsmålet om samvær med foreldrene. Hans nåværende fosterhjem er hans åttende omsorgsbase, den aktuelle rettsprosessen er den tiende i saken, og han er diagnostisert med reaktiv tilpasningsforstyrrelse og posttraumatisk stresslidelse. I en slik situasjon kan det være behov for en unntaksmulighet, men den må holdes snever for ikke å bli misbrukt.
Når Høyesterett i kjennelsen sier at det må gjøres unntak i de tilfellene det ikke er forsvarlig å høre barnet, kan det kanskje oppfattes som en videre unntaksadgang enn ønskelig, mener Sandberg.
– Utsagnet må imidlertid leses sammen med avgrensningen til helt spesielle situasjoner. Unntaksmuligheten må også ses i lys av den alvorlige situasjonen i denne saken, hvor det var sannsynlig at ny høring ville være skadelig for barnet, sier Sandberg.
